Hallo, hallo dere!
Jeg begynner bare rett på sak jeg, for det har seg slik at jeg har så mange tanker, ønsker og drømmer for tiden. Jeg ønsker å dele, bli sett, ta bilder og skrive. I dag har jeg tenkt og planlagt hvordan å skrive om et emne som er litt personlig, nemlig troen min. Det har vært litt vanskelig for jeg har liksom ikke visst hvordan å starte, men men, here we go!
Jeg har vokst opp i en kristen familie, og jeg har selv valgt å tro på Gud og Bibelen fra ganske tidlig alder, men jeg gikk også veldig fort inn i en mild “fanatisk” tankegang da jeg begynte på ungdomskolen. Drikke var galt, banne var galt, snakke om sex var galt, mange av de tingene som former tenårene var galt, jeg ønsket, og her bruker jeg noen ord som er veldig vanlig blant kristne, å gjøre “Guds vilje”.
Tenk deg å leve et liv hvor du ønsker å gjøre andres vilje, hvor det er ditt største ønske, og tenk deg at du feiler gang på gang. Jeg har store deler av livet mitt ikke følt at jeg er bra nok, jeg har ofte skuffet meg selv, følt at jeg har skuffet foreldrene min og også følt at jeg har skuffet en gud. Jeg har hatt et kart i hodet hvor jeg har prøvd å unngå alle minene, farene, hodeskallene. Og det er her mange kanskje forlater sin tro, eller forlater seg selv, fordi de føler at de ikke kan leve opp til det en tror blir krevd av enn som kristen eller som menneske. Du må være ditt og du må være datt, du kan ikke gjøre sånn, men du må gjøre sånn.
I mange kristne kretser så er det et mål å kunne “forkynne”, snakke om Gud til andre, da er du liksom flink, og dette er noe du som kristen bør gjøre og bør like. Jeg har aldri likt det. Aldri. Jeg har syntes det har vært flaut og ubehagelig å bare ut av det blå snakke om Gud og Bibelen med andre mennesker, med en venn er helt greit, men å føle seg presset til å gjøre noe religiøst bare fordi det skal gjøre deg god, det synes jeg er helt forferdelig.
Etter at jeg ble lagt inn på psykiatrien i fjord har jeg bedt veldig lite, jeg har gått lite i kirken, og tenkt veldig lite på Gud. Og jeg har oppdaget en ting, det er ikke Gud som har stilt alle disse rare “kravene” til meg, det er religion. Religion, og mennesker som har tolket min religion, har fortalt meg at jeg bør spise sunt, trene, gå pent kledd, be til Gud, smile, gi penger til veldedighet, snakke med noen om Gud, evangelisere, synge, synge pent, spille et instrument, bruke evnene mine til Guds ære (en annen veldig kristen frase btw), lese bibelen, kunne bibelvers utenat, vokse i troen, komme nærmere Jesus, bli venn med Jesus, følge Jesus. Bahhhhh! Hva betyr egentlig alle disse tingene?
Det river i meg innvendig. Men dette er ikke Gud, det er mennesker. Bare se på den ikke- kristne verden; tren, spis sunt, vær grei, smink deg, gå i riktige klær, vær morsom, vær vellykket, få deg en utdannelse, ei noe dyrt, vær original, vær deg selv. Vi mennesker bare ELSKER å sette krav til oss selv. Vi higer alltid etter å være mer enn vi egentlig er.
Men det er akkurat slike krav som gjorde meg syk. Gud gjorde meg ikke syk, mennesker gjorde meg syk. Jeg gjorde meg syk, og jeg kjemper mot dette hver dag. Kartet mitt, som jeg har levd etter så lenge, det må jeg kaste bort, også må jeg leve slik Guro vil, for, siden jeg er kristen, så tror jeg jo på Gud, og det jeg tror aller mest på er at livet jeg har fått, som vi alle har fått, det er en gave. Og den gaven den er min, ikke Gud sin, ikke noen andre sin, bare min, og livet mitt det ønsker jeg å leve, leve slik jeg vil.
