Det går lenger og lenger mellom hver gang en oppdatering dukker opp her, men det betyr vel egentlig at jeg har det bra, at jeg er opptatt og ikke har like stort behov for å dele, eller sette ord på følelser og tanker.

Allikevel klarer jeg ikke å gi slipp på denne bloggen, den inneholder en historie, en reise, den er et vitne på det som har vært, og allikevel tilbyr den blanke ark til å beskrive det som er og det som skal komme.

Det blir mye bygging for tiden, ikke bare blir det mye legobygging, men jeg prøver også å bygge på min psykiske helse (nice overgang det der? bare for å få med et bilde som kanskje har noe med teksten å gjøre ;))  Det å jobbe med seg selv, og sin egen destruktivitet tar tid, og kanskje blir jeg aldri helt “frisk”. Det er frustrerende og gjør meg av og til motløs, men jeg kan bare ikke gi meg- for gjør jeg det, er jeg redd for hvor jeg kommer til å havne. Oh well.

Jeg er nå på siste året av dyrepleiestudiet, til sommeren skal vi flytte helt til Ørland, og vi har kjøpt/ kjøper et rekkehus i disse dager- et helt nytt hus, og jeg tillater meg selv å glede meg. Det er stort og spennende, og på en måte et nytt kapittel for den lille familien vår. Og kanskje et nytt kapittel for Guro og hennes hode, jeg håper litt på det. Nye utfordringer venter, noen ganger virker det overveldende, mens andre ganger klarer jeg nesten ikke vente med å ta fatt på dette nye.

 

– Guro

… ja, i forrige innlegget som jeg la ut for over to måneder siden skrev jeg at det hadde skjedd to nye ting siden sist, den ene var corona og den andre at jeg har startet på dyrepleien.

Men, i tillegg til det har jeg også fått diagnosen ADD, og nå i juni har jeg også søkt om kennelnavn. To helt forskjellige ting, så la oss ta den første “nyheten” først.

I fjorhøst ble jeg henvist av min gode lege til psykologspesialist for å gjennomgå en utredning for ADD, og resultatet ble deretter. Jeg har selv ikke tenkt så mye på at jeg kan ha hatt en diagnose (sånn bortsett fra depresjon), MEN etter at jeg gjennomgikk utredningen og fikk diagnosen har jeg følt på en enorm lettelse. Ja, du leste riktig, en lettelse. Det er så mange ting som jeg før ikke helt klarte å sette ord på om meg selv som nå har en forklaring; jeg er litt ekstra distre, drømmende, sliter med å gjennomføre ting, blir lett distrahert og begynner ofte på et nytt prosjekt eller en ny oppgave før det første har blitt gjort ferdig. Ting som tidligere har gjort at jeg har følt meg mislykket har nå en forklaring, og jeg forstår at jeg bruker kanskje litt lengre tid på å få ting gjennomført, og det er slik jeg er. Det kan jobbes med, det kan forbedres, men forklaringen på hvorfor jeg er som jeg er på visse områder, den har virkelig hjulpet meg til å få et nytt perspektiv på meg selv, mine tanker og hvordan jeg takler livet. Så ja, jeg er letta.

Over til neste nyhet: Oppdrettnavn, ja da har jeg endelig søkt og jeg håper virkelig at første ønsket går igjennom. Jeg har virkelig funnet min “passion” her i livet, nemlig hund, katt og avl, for ikke å snakke om rasen Dansk Svensk Gårdshund, jeg gleder meg noe enormt til et eventuelt navn blir godkjent, og til at Hera en dag i fremtiden skal få et kull i mitt eget oppdrettersnavn 😀 Woho!

Jeg sameier Hera med hennes oppdretter og hun skal mest sannsynlig ha et kull på Hera nå til høsten, så vi krysser fingre og tær og håper at det går igjennom.

Og helt til slutt; jeg er alenemamma i 3 uker nå. Mannen er på kurs, noe jeg støtter helt og fullt (i tilfelle noen skulle lure), og … eh ja. Det er vel ikke så mye mer å si om det 🙂

Vi snakkes!

–  Guro

Hei du som leser dette, over et år har gått siden sist jeg skrev på denne siden, men jeg klarer ikke helt å gi slipp på denne bloggen.

Så to store forrandringer siden sist: 1. Corona, og 2. jeg har startet på dyrepleiestudiet. Og av disse to så er det den siste som har gjort størst forskjell i livet. Å begynne på dyrepleiestudiet har absolutt gjort godt for psyken, og selv om jeg blir fryktelig sliten etter en studiedag, så er jeg ikke utmattet eller deprimert, bare sliten og glad, og slik har det vært i snart et år. How great is that?

Så… denne bloggen kommer til å fortsette å være et sted hvor jeg deler små og store tanker, følelser, bilder og kreative uttrykk. Her kommer en liten smakebit, ta vare på deg selv  (også krysser vi fingrene for at corona- pandemien snart ender).

– Guro <3

Escape into nature ❤

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with b1 preset
Processed with VSCO with a5 preset

 

Processed with VSCO with acg preset

 

– Guro ❤

Hei dere!

Det er lørdag, det er sol og jeg skal straks gå en tur med Hera og Puffen (en storpuddel som mine foreldre eier). Kanskje jeg får tatt noen fine bilder som jeg kan dele med dere senere?

Anyways, jeg titter bare innom her for å dele noe helt annet. Barna mine er sammen med foreldrene mine, mannen er på jobb og jeg kjemper mot angsten.

Så mens jeg sitter her og skroller, og lurer på hvordan jeg kan bli bedre, friskere, så kommer jeg over noen bilder som varmer hjertet. Jeg er kanskje litt skrall i toppen, men du så fine barn jeg har, og du så mye jeg gleder meg til å se dem vokse, og du som jeg ønsker at de ikke skal vokse for fort ❤

 

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

Jeg er så glad i barna mine.

– Guro ❤

Fredag. Jeg er trøtt. Mannen jobber. Barna er på skogstur med morfar. Jeg har pause.

Hera, valpen vår, sitter og boffer, jeg kommer på at jeg ikke har introdusert henne her på bloggen, da er det bare en ting å gjøre.

Så kort fortalt; Hera (Lille- Lo’s Wonderful Wendy), er en renraset Dansk Svensk Gårdshund, hun er snart 15 uker, hun er helt nydelig, og hvis alt går som planlagt, så blir hun mor til mitt første kennelkull 😁

Hun skal trenes, stilles ut og bare bli tatt så godt vare på som mulig. Hun er ikke et impulskjøp, jeg har ventet, spart og ventet. Hera kommer fra et fantastisk oppdrett, og sammeies med oppdretter. Jeg lærer utrolig mye av oppdretter, og en liten drøm har rett og slett gått i oppfyllelse, jeg eier en DSG, OG jeg får lære om rasen og oppdrett av en av de beste 😁

Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset
Processed with VSCO with a5 preset

Det er mye å glede seg til fremover ❤

– Guro ❤

Jeg husker da jeg var yngre, jeg leste bøker til langt på natt, og jeg elsket det. Jeg visste at jeg ville være nær døden trøtt dagen derpå, men å leve seg inn i bøkene gav meg en pause, et pusterom. Jeg kunne flykte inn i fantasiens verden, og jeg kunne bli der i timevis, nyte hver hendelse, og det beste av alt, jeg visste at det ville ende bra.

Jeg leste som regel alltid enden på boken først, spoilers var ikke noe problem for meg, jeg måtte bare vite at det ville ende godt. Jeg leste ikke bøker som ikke hadde en god ende, de måtte ende bra for å kunne være den trøsten jeg trengte fordi jeg ellers ofte var så trist.

Trist. Jeg så det ikke da, men jeg ser det veldig klart nå, jeg var ofte trist, ofte i forbindelse med skole. Ofte. Trist.

Du vet de stille jentene, de som bare står der litt halvveis ute av gjengen, de som følger etter, men som ikke sier noe? De som blir helt røde i fjeset bare du prater til dem? De som nesten ikke klarer å fullføre en setning hvis de åpner munnen? De som er der, men allikevel ikke har noen betydning? De som liksom aldri kommer over kneika og blir en del av gjengen? De som alltid er sjenerte, no matter what!

Du vet de jentene?

Hei! Jeg er en av dem, eller var… eller er fortsatt, jeg vet ikke. Men igjen, hei!

Husk å ta vare på de jentene.

De jentene er lojale, snille og smarte. De betyr noe de også <3

Jeg er heldigvis ikke like trist lenger, jeg tør å prate med mennesker, jeg har funnet min stemme, jeg ønsker bare å fortelle andre jenter (og gutter) som har det slik, det blir bedre.

– Guro 🙂

Det finnes mange måter å leve et liv på, vellykket, destruktivt, lykkelig, spennende, kjedelig, utfordrende… you name it. Vi velger kanskje ikke helt aktiv hvordan vi ønsker å leve livet, men noen ganger tror jeg det kan være lurt å reflektere over nettopp det, hvordan ønsker jeg å leve livet mitt? Etter hvilke verdier?

Siden jeg er sykemeldt og sliter med angst og depresjon er jeg en del hos legen min, den beste legen som finnes btw, og sist jeg var der sa hun noe til meg som liksom har fortsatt å surre oppe i hodet mitt.

«Lev livet enkelt».

Ja, leve et enkelt liv. Ikke gjøre det så komplisert, tenk på hva som gjør det lett å leve, ikke planlegge masse, ikke forvente for mye, men heller ta litt av gangen, finne roen i de små tingene man drømmer om.

Jeg er i ferd med å skifte yrkesretning her i livet, og dette lille rådet som legen gav meg har hjulpet meg den siste uka når jeg har måtte ta stilling til hva jeg vil, og ønsker videre, når det kommer til jobb og arbeid.

Hva ønsker jeg å jobbe med? Hva er «lettest» å utføre? Hva vil føre til en enklere hverdag?

Så etter dialog med NAV (som ikke bare er crap btw) og med jobb og- karriereveileder skal jeg mest sannsynlig de neste ukene få prøve, og se, hvordan det er å jobbe som dyrepleier.

Det er kanskje ikke det mest prestisje fylte yrket, det gir kanskje ikke best betalt, men jeg tror det vil kjennes enkelt fordi jeg elsker å jobbe med dyr og jeg elsker å jobbe med konkrete oppgaver. Jeg føler meg så heldig som bor i Norge, jeg får mulighet til å prøve ut et yrke før jeg starter utdanningen mot det, jeg får hjelp til å komme meg tilbake til jobb, jeg får økonomisk støtte mens jeg er sykemeldt, jeg får oppfølging fra alle kanter NAV, DPS og legen. Fy, jeg er heldig.

Så i alt som skjer fremover, og uansett hvordan veivalgene ser ut til slutt, jeg gleder meg til tiden som kommer, og jeg gleder meg til å bare leve livet enkelt.

– Guro <3

Hei dere!

 

Så kommer det et lite innlegg igjen, etter flere uker med stillhet. Jeg savner å blogge regelmessig, men inspirasjonen må liksom også være der, og for å være helt ærlig, så har ikke de siste 8 månedene vært noe særlig. Depresjonen har tatt overhånd, energien og initiativet i kroppen har vært ekstremt lavt, og jeg er i ferd med å endre yrkesretning- noe som virkelig holder tankene gående, for ikke å snakke om mørketid og trist vær.

Men nå nærmer vi oss våren, nå nærmer valg og endringer seg, jeg kommer snart til et kryss, og må velge. Det er utrolig skummelt. Men også utrolig spennende ♡

Processed with VSCO with a5 preset

Ja, også har jeg begynt å få det bedre igjen nå. Når tankene begynte å bli litt for mørke her i vinter kontaktet jeg DPS akutteam og har fått psykologtimer der, det har hjulpet, for ikke å snakke om all støtte jeg får fra mannen min, foreldrene mine og resten av familien. Da jeg først ble dårlig med fødselsdepresjon i 2016 handlet mye av hjelpen og behandlingen om å ta vare på meg og mitt forhold til Veslefar (Og etterhvert Veslemor), det ble en terapi med fokus på meg og mitt forhold til barna. Jeg fikk hjelp til å se at barna trenger meg, at jeg er en god mor og at ting alltid kan bli bedre.

Nå må jeg også begynne å ta tak i ting som alltid har vært der, tristhet, ensomhet, spiseforstyrrelser, mitt forhold til religion og tro, svart- hvit tenkning, sosial angst, negativ tankegang og ja… dårlige opplevelser fra barne- og ungdomsskolen. Det er mye jeg har blitt oppmerksom på for å si det sånn..

Jaja.

– Guro

Hei gråsone. Hei indre uro. Hei bloggdagbok.

 

Hei igjen.

Ja, igjen.

– Meg

Processed with VSCO with a5 preset