I dag har jeg vært langt ned, langt nede i det møkkete, ekle fengselet. Ingen kontroll, og jeg har lurt på hvordan jeg skal komme meg opp igjen, jeg har ikke funnet svaret på det. Det som er så sykt er hvor obsessed jeg blir med et eller annet, jeg bare må flykte fra tankene eller så tar tankene over meg, og jeg havner på en måte i en boble.
Så idag prøvde jeg å starte en helt egen hjemmeside, med domene og hosting og hele pakka, jeg bare måtte. Jeg brukte flere timer, og penger, på å få det til, ironisk nok så faila det skikkelig, men jeg har ikke gitt opp, bare i dag.
Uansett, kaoset i hodet har gitt seg litt nå, og da klarer jeg å være i denne verden. Da klarer jeg å titte på Veslemor, og jeg tørr å føle, ta inn over meg hvor vakker, søt og utrolig nydelig hun er. Men kanskje det fineste er at jeg kan se hvor betatt og glad hun er i meg, akkurat nå er hun helt avhengig av meg og hun titter opp på meg med vakre mørkeblå øyne, hun smiler og det rører noe inne i meg, Jeg får tårer i øynene, og kjenner at jeg er takknemlig, og jeg kjenner at jeg ikke vil svikte henne eller Veslefar.
Jeg gjør mitt. Jeg går til psykolog, jeg spør om hjelp selv om jeg ikke liker det, jeg hviler selv om jeg heller vil gjøre masse, jeg.. så mye jeg.
Jeg tror at det jeg prøver å si er at livet er verdt å leve fordi jeg har en liten gutt og en liten jente som trenger meg. Jeg VIL være med dem, jeg vil være mammaen deres, jeg vil trøste dem, kjefte på dem, klemme dem, hjelpe dem og se de vokse. De er det mest verdifulle i livet mitt, og selv om jeg føler meg helt dritt i bøtta, så trenger de meg…
Sooo.. Guro is fighting on.. for a new day!
