Skulle ønske jeg var en katt, bare ligge å slappe av, komme og gå som jeg vil. Gjør alt på instinkt, det skulle jeg ønske i dag, være en katt, være pus.
Ingen annen herre enn seg selv.
Jeg har bestemt meg for å gå rundt i pysjen i dag. Vandre rundt og bare kose meg, ikke tenke for mye, være en katt i dag.. hmm.. det hørtes kanskje litt sært ut, men… det går helt greit å være sær. Jeg tror jeg liker å være litt sær, da er ting litt mer lov.
Så i dag er det pysj dag.. jahh. i dag er det tomt oppe i hodet..
Hvordan har du det i dag? Glad, likegyldig, trist, sånn passe? Fortell meg gjerne!
Verdens nydligste lille jente, nå er du over fire måneder gammel, du smiler og humrer, du tar tak i tærne dine og er veldig glad i å sutte på hendene dine. Du svarer når vi prater til deg, og prater når du ønsker å bli pratet til. Du smiler opp når du ser pappaen din, og du har nesten like mye hår som han også.
Jeg husker jeg hadde modningsrier i litt over et døgn, og på lørdagen mamma og pappa skulle feire 25- års bryllupsdag, da tok riene skikkelig tak. Vi var inne på sykehuset i halv to tiden, jeg hadde DRIT vondt, jeg hadde vel 4- 5 cm åpning. Jeg fikk epidural og omtrent en halv time etter at den virket inn begynte pressriene å komme. Jeg husker jeg tenkte at smerte, det.. det vet man ikke hva er før man er født, det svei og brant. Jeg pushet og pushet, haha, det minner meg på at vannet gikk med et plask, det skylte over jordmor kan du si.
Jeg husker så godt da du ble født, at du kom ut og hadde svart hår. Wow! Den hadde vi ikke forventa. Jeg husker jeg ble litt redd da du kom opp på brystet mitt for jeg var usikker på om du pustet og fikk luft, du var jo helt lilla (slik hadde jeg det forresten med storebroren din også.) Helsepersonellet ble også litt urolig, de tok deg for å hjelpe deg litt med å puste, det var ikke noe alvorlig, men det hadde nok gått litt fort i svingene, du var jo ute rundt halv fem samme dag. Du ble fraktet til nyfødtintensiven, der fikk du litt oppfølging og hjelp til å komme deg. Imens ble jeg sydd, jeg dusjet, og gjorde meg klar til å møte deg igjen. Åhh.. så liten og nydelig.
Du tok puppen med en gang, spiste godt, og det har du forsåvidt gjort siden. Du vokser og legger på deg akkurat som du skal, du er trygg. Jeg får masse skryt av psykologen og andre at du er en trygg baby, så bra tenker jeg, det gjør meg helt varm om hjertet. Jeg var veldig spent og redd for at jeg skulle havne i en ny mørk og dyp fødselsdepresjon, men vet du, det gjorde jeg ikke. Jeg gleder meg over deg, har god kontakt og liker å ta vare på deg. Du er så nydelig, verdens nydeligste lille jente. Å titte inn i øynene dine, smile, og få et smil tilbake må være en av de beste følelsene som finnes.
Etter en litt slitsom natt (ungene har våknet om hverandre i hele natt), så sto vi opp litt senere i dag og er nå klare for en ny dag med blogging, fotografering, spising, tv- stirring, barnehagehenting og “alt” en mor i mammaperm driver med. Jeg må ærlig innrømme og si at noen ganger blir det litt ensformig her ute i skauen, dagene er ganske like, og jeg ser livet mitt liksom passere forbi for hver dag som går. Uff, men så liker jeg det litt også, det er ikke noe stress og mas fra noen (nesten), jeg kan ta den tiden jeg trenger, tusle meg gjennom rutinene og bare kose meg med Veslemor og en veldig rolig hverdag…But, but.. Her har dere da meg akkurat etter at jeg har stått opp.
Haha! Det fikk meg til å tenke på noe som irriterer meg grønn. Det finnes den type mennesker, eller bloggere, som, når leserne deres spør, mener at de går mer uten sminke enn med, og at de bare bruker sminke når de skal et eller annet, eller ta bilder til bloggen. Kanskje legger de ut et bilde av seg selv og skriver “Her bruker jeg ikke sminke”, lol.. Det kan godt hende du ikke bruker “sminke”, men vær så snill, når bryna er fiksa, vippene er fiksa, leppene er fiksa og jeg vet ikke hva.. da har du liksom.. permanent sminke på. Det er jo ikke den naturlige deg vi ser, det er fortsatt en på sminket sannhet.
Nå sier jeg ikke at jeg er i mot alle disse greiene man kan gjøre for å se penere ut.. eller jo, der løy jeg, jeg synes det er litt dumt at vi kan fikse så utrolig mye på utseendet, det litt trist egentlig. Men, det er helt greit for meg at du fikser på deg, bare ikke kom og si at det er deg uten sminke, det blir bare.. feil, liksom. Ja, det blir feil. Det sender så mange feil signaler om hvem du er og hvordan du har det med deg selv egentlig.
I går gjorde jeg noe for første gang (nesten), jeg redigerte ansiktet mitt med et program hvor du kan gjøre ting større, mindre, lengre og kortere. Først gjorde jeg det bare for gøy, men så tok jeg meg selv i å synes at, hmmm.. kanskje jeg hadde vært penere med litt større lepper, eller jahh… nesa mi veit jeg jo at er litt stor.. Nei, nei, nei, Guro, stopp med det nå! Jeg er pen akkurat som jeg er, det som jeg ikke synes er så pent, vel.. det gjør jeg til mitt, også er det en del av meg det også. Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor vi ønsker å være så fryktelig vakre på utsiden når de fleste mennesker heller er sammen med folk som er vakre på innsiden.
Jaja, litt skjønnhetstanker fra denne dama nå på morgenen. Hva synes du? Vær gjerne uenig (eller enig?) Jeg hører gjerne din mening også 🙂
Legger til slutt ut et bilde av den “sunne” frokosten min.. digger sjokomelk!
Det har vært mye prat om mensen i det siste her på blogg.no, og jeg kan jo skjønne at det er greit å ha litt fokus på noe de aller fleste synes er litt ekkelt, men som egentlig burde bli sett på som helt naturlig og faktisk litt vakkert.
Vakre mensen liksom. Haha! Næhh! Jeg synes ikke det er noe digg å måtte skifte bind sånn annenhver time, eller få blod på seg når man tørker seg etter et do besøk, for ikke å snakke om, og nå kan de mest sarte sjeler la vær å lese neste setning, men seriøst, mensen og nummer to, (you know- bæsj), det ække digg. Også er jeg bestandig redd for at det skal blø igjennom, noen blør tre dråpen, andre blør en liter, jeg ligger kanskje på 8 på en skala fra 1 til 10.
Mensen har også en tendens til å komme når jeg minst venter det, oh, yes, den kom noen dager før mitt eget bryllup, varte hele honeymoon, også fikk jeg mensen igjen en måned senere da vi var på ferie i Frankrike. Jeg husker også første gangen jeg fikk mensen, jeg var 13 år, det var mitt på natten og vi skulle til Danmark neste morgen. Jeg våknet av at det kjentes litt bløtt ut, du vet der nedentil, okey hvis vi skal være helt grafiske og ærlige, skjeden, det er jo der alt det hellige kommer ut og inn så. Uansett, jeg går ned på do, ser at jeg har begynt å blø, jeg tar på et stort nattbind (tror ikke jeg skifta truse en gang, ups!) også går jeg å legger meg, jeg tok det med knusende ro, haha, bestevenninna mi var med på den ferien og jeg ble så irritert på henne at jeg klappa til henne faktisk. Vakre mensen, eller hva?
Også er det disse hormonene, da tenker jeg egentlig med en gang på pappa. Han har en kone og fire døtre og det er bare 6 år mellom meg og den yngste, need I say more? Det har gått noen kuler varmt i huset kan du si, for ikke å snakke om bindforbruket, haha, (ja jeg bruker bind, store nattbind faktisk), jeg synes tampong er bare helt, utrolig, seriøst ubehagelig.
Synes jeg mensen er vakkert? Egentlig ikke, noe av det beste med å gå gravid og amme er at du IKKE har mensen. Men heier jeg på mensen? Ja. Hadde det ikke vært for mensen og alt det styre der så hadde jeg ikke sittet her med to vakre barn, og da kan man jo nesten si at om ikke mensen er vakkert, så kommer det ofte noe vakkert ved at man har mensen, eller fravær av mensen, på en måte.Jaja, jeg ønsker dere alle en god uke, det er mandag og tid for mer blogging. Jeg har kanskje virket litt fraværende på bloggen i helga, men slik kommer det til å være, jeg har ofte mer å gjøre i helga enn i uka. Det er også veldig digg å ikke være online hele tiden, også føler jeg meg så motivert for å nå nye mål når mandagen kommer.
Anyways, denne uka har jeg tenkt til å lage et blogginnlegg om en av mine søstre, det blir altså del 1 av 3, for jeg har jo 2 søstre til. Jeg har også tenkt til å lage et innlegg om flyttingen som skjer om ikke snart. Skal vi se, er det noe mer jeg har tenkt å blogge om.. hmmm.. vi får se, jeg kommer så klart til å blogge om hvordan jeg har det, men det er slikt som bare skjer på en måte.
Oki, vi snakkes da folkens. Hva skal du denne uka? Og hva tenker du om mensen? Vakkert eller ikke?
Det er en god morgen her i huset, og jeg håper den er god for deg også 🙂 I dag merket jeg at det var på tide å sette på julemusikk, so thats what we are doing. Elsker jula, bare elsker den, frost, rim og deilig varme fra peisen, også lys da, masse lys 🙂 Så her drømmer vi oss bort til jul, god mat og tid med familien mens vi hører på julemusikk.
Takk forresten for så koselig og god respons på gårsdagens innlegg, det er så oppmuntrende å få så mange positive tilbakemeldinger, det gir ekstra energi og glede i mitt hjerte hvertfall, du kan lese innleggetHER .Oh well, en god start på dagen, men jeg er litt sliten merker jeg. Jeg var hos psykologen i går og jeg gjør ganske store fremskritt for tiden, kan sikkert skrive om det i et annen innlegg, men man blir utslitt av å grave, fundere og oppdage ting ved seg selv og sin atferd. Jeg merker at jeg blir bedre, men etter hvert “kamp” så må jeg liksom hvile heeelt ut, kjedelig, men sånn er det.
Da er vi endelig hjemme fra Harstad, vi koste oss veldig, men det er deilig å være tilbake. I dag er vi sånn passe slitne hele gjengen, Velsefar har fått øyekatarr og mannen er blitt litt ødelagt i halsen, men selv om vi er litt hanglete så sitter jeg her med en utrolig mestringsfølelse. Vi klarte turen opp og tilbake igjen som en familie, bare oss. Vi hadde god støtte fra Jonas sin familie når vi var oppe i Harstad, men vi klarte oss liksom selv også, og det føles utrolig godt, jeg trodde også at jeg skulle føle meg helt dau i dag, men det gjør jeg ikke og det kjennes også ut som en liten seier i seg selv 😀 Får egentlig bare lyst til å si JIPPI, danse rundt som en gal, le og smile, jeg blir jo bare friskere.
Stakkars Veslefar med påbegynt øyekatarr :/ Også så utrolig blid og nydelig 🙂
Oh well, vi får se hvordan morgendagen blir, men i dag nyter jeg enda en liten seier.. Yessss!! Ellers så har Veslefar lagt seg for en lur og jeg og Velsemor sitter nede i stuen, jobber med bloggen og slapper av. Sola skinner ute, det er fyr i peisen, det er stille (ahh.. elsker stillhet), katta hviler på ullskinnet og klokka er 1045, dette er en deilig mandag. Skal nå jobbe videre på et innlegg med bilder fra Harstad, det kommer ut på bloggen senere i dag, gleder meg til å ta en nærmere titt på bildene, og også å vise dem til dere.
Hvordan startet mandagen din? Har det gått bra så langt eller er du rusken og groggy??
Husker dere feelgood blogginnlegget om rot som jeg delte for litt siden? Ikke? Da kan du finne det her: http://gme.blogg.no/1507887296_feel_good_blogg_for_deg_som_har_det_rotete.html
Jeg tenkte å lage et slikt innlegg igjen, siden (lets Face it) rot er en stor del av min families hverdag. So here we go again! Jeg kunne ha vist en påsminket sannhet, men jeg velger i stede å vise dere hvordan en småbarnsfamilie faktisk har det på tur (en uorganisert en hvertfall). Skulle jeg unngått rotet ville dere endt opp med bare dette bildet:
Haha! Resten ser slik ut: 🙂
Lille prosjektansvarlig (Veslefar)!har jo litt av skylden, men jeg og mannen er nok nesten værre, sånn blir det når man ikke finner bleiene, eller smokken, eller buksa, eller mobilladeren. I ren desperasjon tar man ut alt av baggen for så å finne det en lette etter.. eller man blir nødt til å lete gjennom haugen man nettop rotet ut av kofferten.
Jaja. Vi koser oss hvertfall, og i morgen så drar vi, så da gjør det ikke noe om ting flyter litt utover.
Oh well! Hva synes du om disse feelgood innleggene? Er det noe du vil se mer av? Kommenter gjerne, og del gjerne med andre som er rotete, vi trenger å vite at vi ikke er alene 🙂
Utsikten kan vi ikke klage på da, den er bare utrolig nydelig 🙂 #utsikt #blogg #mamma #mammablogg #roteblogg #helg #harstad #veslefar #hotell #scandic #lørdag #feiring #bursdag
Hva er mitt forhold til bolledeigmagen? Jo først, jeg elsker den. Ikke min, men mamma sin. Da jeg var yngre var det å klemme mamma noe som bare var utrolig koselig, mamma var myk og god, varm og velkommen. Den var et bevis på at noe “ikke perfekt”, kan være så mye bedre enn “perfekt”. Det var trygghet å finne i en varm mammabolledeigmageklem (oi, langt ord der gitt). Trygghet, trøst og varme, var jeg lei meg og trengte noen å komme til så var mammabolledeigmagen det første stedet jeg ville gå til, haha, eller bare mamma da, men det var ekstra trykt fordi det var varmt, mykt og godt.
Men hva er mitt forhold til min mammabolledeigmage? Nja, jeg elsker ikke den like mye, og det kan godt hende min mamma har det på akkurat samme måte som meg. Magen er slapp, den har strekkmerker og, ja, jeg synes rett og slett at den kunne vært flatere og mer markert (med muskler vel og merke, ikke bilringer). Etter min første graviditet hadde jeg veldig vanskelig for å akseptere kroppen min, alle strekkmerkene, og den slappe magen, synlige cellulitter på rumpa og etterhvert pupper som så ut som hamburgerbrød. Jeg syntes det var noe dritt.
Men hvordan forholder jeg meg til det nå? Vel, noe av det jeg jobbet med før denne andre fødselen var rett og slett det å være forberedt på at kroppen kanskje aldri blir den samme igjen, være komfortabel i min egen kropp, være komfortabel med at jeg ikke kommer meg inn i small igjen, komfortabel med at puppene ikke peker i samme retning lenger, være komfortabel med å være Guromedium og ikke Gurosmall. Har det funket? Nja… Til en viss grad, jeg er ikke helt i mål liksom, jeg hadde jugd hvis jeg hadde sagt at jeg er fornøyd med den jeg er i dag.
Allikevel, mammamagen er jo flott på sin egen måte, kanskje ikke estetisk, men emosjonelt og symbolsk så er den utrolig vakker og fin, en utrolig god bolledeig som smaker søtt og godt, og som gir en god følelse i magen. Ja, det er mitt forhold til bolledeigmagen.
Hva er ditt forhold til den? Positiv eller negativ? Skriv gjerne en kommentar om det 🙂
1. Tiden eksisterer ikke. Det er lørdag, og et sekund senere er det lørdag igjen. Hverdagen går så utrolig fort, det er lenge siden jeg har ventet på noe spennende og følt at tiden har stått stille.
2. Søvn er undervurdert. Åååhhh! Hvorfor sov jeg ikke mer før? Jeg hatet å legge meg da jeg var liten, nå.. nå er det nesten det eneste jeg kan tenke på om dagen. Sove, pute, dyne.. deilig <3
3. Hvordan jeg ser ut betyr virkelig ikke så fryktelig mye nå lenger så lenge jeg får gjort det minimumet av det som trengs i hverdagen. Jeg leverer Veslefar i barnehagen og handler mat med håret ut til alle kanter, eller klistret til hodet i en uryddig hestehale, slitte joggebukser og for små gensere så bolledeigmagen synes hver gang jeg strekker meg etter en matvare.
4. Jeg trenger bare børste håret en gang i uka. Seriøst! Jeg har nesten fått dreads opptil flere ganger før jeg har tenkt med meg selv at NÅ! Nå mååå jeg børste dette håret eller så knoter det seg sammen til en eneste stor, uløselig dott på bakhodet.
5. Bæsjen kan vente, for man får faktisk nesten ikke tid til å bæsje. Jepp, I am serious about this shit! Det er så mange ganger jeg har kjent at jeg egentlig trenger å gjøre mitt, men jeg har rett og slett ikke tid, så da kniper vi igjen til kanskje noen timer, eller en dag senere, da vi får tid til å sette oss på ramma. Og da sitter jeg hele 1 minutt ekstra bare for å ta en pust i bakken og lese Donald.
Hva har du lært etter at du ble mamma? 🙂 Hvilke små ting har endret seg i livet ditt?
Jeg husker så godt første gangen jeg ble gravid. Jeg testet pinne på pinne og svaret var helt klart, vi var gravide!! Vi var veldig glade og koste oss med den perioden, men allikevel så følte jeg at noe var galt, jeg husker jeg en dag sto og titte på meg selv i speilet også bare slo det meg at; jeg var ikke gravid. Jeg ble skikkelig trist, men bestemte meg for å skyve tanken vekk. Noen dager senere var det blod i trusa, jeg var ca. 9 uker på vei. Vi tenkte at det er jo helt vanlig, men vi var så klart også veldig urolige, vi bestemte oss for å vente en dag før vi eventuelt bestilte time hos gynekolog.
På den tiden bodde vi i England, og siden blødningen ikke gav seg ordnet jeg en privattime for å få sjekket, vi trøstet oss selv med at mest sannsynlig var en ufarlig blødning. Vi var så nervøse, vi måtte ta tog, og når vi kom til stedet hadde vi alt for god tid, jeg måtte egentlig sykt på do, men skulle prøve å ha full blære til timen. Uff, det var faktisk helt grusomt, jeg holdt på å tisse på meg flere ganger mens vi gikk og venta.
Vår tur kom og da damen som jobbet der begynte å sjekke så så jeg selv på skjermen at der var det ingenting. «Its nothing there?» spurte jeg, eller nesten konstanterte, det er ingenting der. Egget hadde mest sannsynlig begynt å utvikle seg, men så hadde det stoppet opp, kroppen hadde ikke funnet ut av det før nå. På vei tilbake ringt mannen min familiene våre og fortalte at det dessverre ikke var noe barnebarn på gang allikevel. Det var så vondt, jeg bare gråt og brydde meg ikke om at det var mennesker rundt oss, der vi satt på perrongen og ventet på toget. Det er rart at man kan bli glad i noe som ikke en gang var der, et lite frø, når alt skjer som det skal begynner hjerte å banke når man bare er 6 uker på vei, bare at i dette tilfelle var det ikke noe hjerte der.
Heldigvis ble jeg og mannen gravide igjen bare noen måneder senere, og da jeg var omtrent ni uker på vei, da klarte jeg ikke å leve i uvitenhet, så vi bestilte ultralydtime igjen og denne gangen lå det en liten bønne inne der, med et hjerte som slo, helt utrolig vakker. Det var Veslefar det, ja tenk at man kan bli glad i noe så lite, samtidig så fantastisk flott. Wow!
Og det er en av grunnene til at jeg er imot abort, det er et lite liv der så utrolig tidlig. Jeg vet at det finnes tilfeller der man vil gjøre «unntak», men det å ta abort fordi man ikke er klar for det eller man ikke har lyst på det, det synes jeg er nesten litt ubegripelig. Det er jo liv der så ufattelig tidlig… oi.. Kjenner jeg nesten begynner å gråte litt. Bare tenk på det, det lille knøttet i magen får alt den trenger fra moren sin, den er trygg og har det godt og varmt, de er helt avhengig av oss, mammaen deres. Også ønsker noen som faktisk gir liv til dette å kvitte seg med det, jeg vet at i noen tilfeller så er det kanskje det beste, men jeg tror også at mange har?. Ja, hvis jeg skal være ærlig, har tatt et feil valg.
Jeg vet ikke om det «var noe der», den første gangen jeg ble gravid, men jeg tillot meg selv å sørge over det som kunne ha blitt noe, jeg følte alltid at hvis det hadde vokst fram et liv så hadde det blitt en jente. Kanskje finner jeg ut av det en dag, kanskje ikke, uansett så eier det som var der en liten bit av hjertet mitt, og slik skal det få lov til å være.
