Redsel.
I tenårene var jeg mye redd. Redd for å ikke bli likt, redd for å ikke ha venner, redd for å gjøre gale ting. Men jeg var også redd for andre ting, jeg var redd for å ikke bli frelst, redd for å ikke komme til himmelen, jeg var redd for “trengselstidene” – som, ironisk nok, andre syntes å glede seg til, jeg var redd for at Jesus ville komme igjen før jeg hadde rukket å gifte meg og få barn.
Det kan kanskje virke som litt rare tanker, men det er helt sant. Som kristen så tror jeg jo at Jesus en dag vil komme igjen, jeg vet ikke når, men jeg vet at det kommer til å skje. Dette skal man vel egentlig se på med glede, men av og til kan man få inntrykk av at noen nyter tanken på å oppleve dårlige tider, trengsler og slike ting mer enn det at Jesus skal komme igjen. Det betyr ikke at det er slik, bare at det virker slik.
Om du ikke er kristen eller adventist så kan det hende at du synes det jeg prater om nå er litt rart. og jeg kjenner meg kanskje litt “flau” over å skrive dette, men jeg ønsker ikke å være “flau”. Dette er en del av Bibelen og min kristne tro, troen på at Jesus kommer igjen og at før han kommer igjen så kommer verden til å gå bittelitt amok.
Allikevel så liker jeg ikke tanken på å være redd. Ofte handler “kristendommen” om nettopp dette, å være redd. Redd for å gjøre noe galt, redd for hva som kan skje, redd for ting som ikke skjer.
For noen dager siden leste jeg dette på Facebook i et kommentarfelt i en kristen diskusjonsgruppe:
“Jeg er bare litt lei av at det å være kristen så ofte handler om å være redd for så mye, advare mot så mye, diskutere så mye. Jeg trodde ikke det var det som var hensikten. Hvorfor må vi spre så mye frykt og usikkerhet? Det blir litt sånn splitt og hersk.”
Bakgrunnen for kommentaren var et innlegg som handlet om hvor skummelt det er å sette seg selv i situasjoner hvor man kan ende opp med kompromiss i forhold til sin egen tro. Man kan bli “ledet vill”, man “skiller seg ikke lenger ut”, vi må ikke bli mer lik “verden” (sorry for litt kristne utrykk her”), men slik prat fører bare til tvil og redsel.
Som barn av min tid liker jeg ikke å være for bastant. Jeg liker å være sikker på det jeg tror på, men jeg ønsker også å være åpen for at jeg noen ganger tar feil.
Å hele tiden ha fokus på hvor farlig det er å leve i denne verden, hvor lett man kan bli “ført” vill- leder oss vekk fra fokus på Guds kjærlighet, fordi man blir mer opptatt av å lete etter farer og “Satans” angrep.
Ja, det blir faktisk litt splitt og hersk. Kristendom, det å tro på Jesus, skal ikke være en kilde til redsel, til usikkerhet- det skal være en kilde til glede og fred.
Å bli kjent med Jesus, og forstå hans kjærlighet, har etter min erfaring vært det beste for min kristentro, at han bryr seg om hver eneste person og det som skjer i vår verden, det fyller meg med glede og fred. At verden en dager kommer til å kanskje ikke være med, det fyller meg med litt angst, og kanskje burde det ikke det, men den gjør nå det allikevel. Heldigvis så lærer jeg hele tiden at Gud er kjærlighet og så lenge jeg holder meg til det så blir jeg litt “trøstet” i min frykt for fremtiden.
Og nåtiden.
Hva er dine tanker om dette?
Vil bare tilføye at jeg kan ha mer tanker om dette enn det som er blitt skrevet, sånn….btw 😉
Vi blogges!
– Guro <3
