I dag har jeg skrevet, og skrevet, og skrevet,… føles det ut som.. hvertfall. Jeg skal ha en tale i Tønsberg på lørdag og skal man ha tale, ja da må man også lage den. Men hvordan har det seg at man alltid begynner i ganske god tid og med en god flyt også plutselig sitter du der torsdag kveld og lurer på om du får forberedt deg godt nok og om du blir ferdig?
Hjelp, jeg trodde jeg var ferdig med skole- lekse- presentasjon stress, der tok jeg feil gitt. Neida, det går bra, jeg liker egentlig denne prosessen ganske godt, bare ikke det å føle meg stressa, I don’t like that… Så til konklusjon, jeg liker å skrive tale, lese meg opp, formulere, fundere og tenke, jeg liker bare ikke det at det har en tidsfrist, men uten en tidsfrist så hadde vel ingenting blitt gjort så..
Anyways, hvordan har dere det folkens? Dere merker kanskje at jeg er litt mer aktiv igjen, vel det er ganske enkelt fordi sommerferien er over og jeg har fått ny giv og rutinene begynner å komme på plass igjen. Barna har begynt i barnehagen, og plutselig fikk man tid til å ta oppvasken igjen, ja, og sette på vaskemaskinen.. haha.. I wish, men joda, det skjer- lover. Mellom all fotograferingen, spisingen, jobbingen og sovingen så får jeg tid til å ordne litt rundt meg, samtidig så prøver jeg å la være å stresse med det- altså rot- jeg prøver å slappe av selv om ikke alle putene ligger i sofaen. JEG MÅ LÆRE MEG Å IKKE STRESSE!
Hjelp, dere aner ikke hvor mye klump i magen jeg har hatt de siste dagene, det har vært så plagsomt og bittelitt skummelt- det er liksom en form for angst eller en slags spenning i kroppen. Det går liksom helt fint, men jeg må virkelig bare roe ned og puste, for nå har jeg ikke gjort det på en stund.
Ah.. Life. Sliter du med “klump” i magen?
Jaja, da gjenstår det vel bare å si god natt da, sov godt kjære leser så blogges vi!
Jeg er trøtt, sliten og veldig rastløs. I slike stunder pleier jeg å gjøre mer impulsive ting. Jeg bestemmer meg kanskje plutselig for å gå ut å ta bilder, jeg velger kanskje å lage noe snacks, eller jeg skriver blogginnlegg om ting som frustrerer meg.
Og ja, nå er jeg her og skriver et blogginnlegg om noe som frustrerer meg.
Jeg er som mange sikkert har fått med seg nå religiøs, jeg tror på Gud, jeg er kristen og jeg tror på et liv etter døden.
Jeg tror også på et liv her og nå, en verden det er verdt å leve i enn så lenge, jeg tror at vi kan finne mening og glede i dette livet og at det å være kristen faktisk handler om å verdsette livet som en gave.
Men oppe i all denne gleden som jeg kjenner på, denne friheten som jeg har funnet, og denne vissheten om at Gud er god og nådig, så blir jeg stadig minnet på at det finnes mer der ute enn akkurat det livet som blir levd … nå.
Min menighet tror ikke at det finnes et helvete, et fysisk helvete, et sted hvor man brenner for evig og alltid. Vi tror ikke at Gud ønsker å pine mennesker i evig tid. Vi tror straff er evig – evig borte. Men vi tror fortsatt at han elsker alle.
Allikevel, til å være en menighet med en så god Gud, så finnes det sannelig mye skremselspropaganda her, hvertfall litt, om det livet som leves nå, og det livet som du (kanskje) skal leve senere. Ja, for jeg blir skremt. Jeg føler meg ikke alltid bra nok for denne himmelen, fordi andre (enn Gud) setter standarden for meg… (og Gud).
Og jeg merker at jeg takler slikt særdeles dårlig, ja, det gjør meg fysisk dårlig, og bekymret. Å bli minnet på at man alltid må søke Guds vilje og be om den Hellige Ånds veiledning gjør meg kvalm- ikke fordi jeg missliker å prate med Gud, men med hva hele greia innebærer på grunn av hva mennesker har gjort det til. I mitt forvrengte hode hører jeg bare “ikke gjør slik du vil, Guro”, “du er bare et syndig menneske og vet verken hva som er rett eller galt”, “pass deg, eller så havner du kanskje på ville veier”.
Jeg ønsker så klart ikke at slikt skal skje, at jeg skal “havne på ville veier”, men jeg orker heller ikke å gå rundt og alltid føle at jeg er syndig og utilstrekkelig, og at jeg må granske alt jeg ønsker å gjøre for å sjekke om det er greit i forhold til Gud.
Jeg driver og undrer meg over dette for tiden, hva er egentlig meningen med det livet som leves her på jorden? Vet du, det er så mangt; meningen er å ha venner, stifte familie, jobbe, elske, men det er også å vitne- fortelle om Jesus, være et lys og et salt, ha en påvirkning. Vi er puttet her på jorden for å utgjøre en forskjell, sette smak, gjøre livet lysere.
Jeg synes det høres veldig vakkert ut egentlig. Ikke slitsomt, ikke skummelt, bare vakkert.
Hva driver hun med?? (haha, jeg vet ikke :))
Men jeg er et menneske, og jeg gjør som regel slik som jeg vil, om jeg liker det eller ei, eller om andre liker det eller ei, og vet du- det er slik det skal være. Det finnes mange mennesker i Bibelen som var del av Guds store plan, de er i historien fordi Gud så det best slik, men du har også mange mennesker som IKKE var planlagt å være del av historien, allikevel fikk de lov til å ta del de også, fordi Gud er fleksibel, og han har gitt oss en fri vilje.
Har Gud en konkret plan for mitt liv? Kanskje, kanskje ikke, men jeg velger, så lenge jeg ikke er sikker, å planlegge livet etter hva jeg selv ønsker- også er jeg åpen for at Gud kan komme inn og si i fra om han synes jeg bør gjøre noe annet, eller bare fortsette. Det jeg vet med sikkerhet er at uansett hva jeg velger å gjøre, så har jeg hvertfall muligheten til å være et lys eller salt- være der for andre.
Så i alt jeg gjør og ikke gjør så kan jeg velge om jeg vil påvirket folk rundt meg på en positiv måte eller en negativ måte, så enkel kan man gjøre kristendommen. Det finnes så mye mer til det, men når du er sliten og lei så kan faktisk bare det å være – være nok.
Så i morgen kan det hende at jeg dykker ned i Bibelen og leser og lærer om alt som kan bli lært (og synes det er veldig gøy og spennende), mens i dag velger jeg å hvile i gaven jeg har fått, og gjør slikt et menneske som regel gjør, akkurat det jeg vil- omtrent, nesten. Innenfor rimelighetens grenser.
I dag står det på bloggplanen min at det er bildeonsdag 🙂 Jeg kommer til å digge denne dagen for jeg elsker å dele bildene mine med dere. Og i dag vil jeg vise frem to nydelige som dere ikke har sett så mye til på en stund. Det har vært første barnehagedag for disse trollungene, og da måtte ho mor bare prøve å få tatt noen bilder på morgenkvisten, tross sterk sol.
Jeg ønsker ikke å dele alt for mange bilder av disse to smårollingene mine, men noen få diskre bilder synes jeg er helt greit.
De vokser jo noe enormt hele tiden, ikke bare i lengden, men også i forståelse, språk, koordinasjon, ja.. på alle mulige måter, og det er kjempegøy, men også veldig vemodig. Jeg tror jeg har nevnt dette et par ganger her på bloggen, men det forundrer meg vel ganske mye da, at disse to en dag kommer til å være store og selvstendige, og jeg komme til å bli.. være.. gammel.
Anyways, hva synes du om bildene? Er de ikke skjønne? Og har du en liten en som vokser alt for fort? 🙂
Det er mye som gjemmer seg bak en fasade. Det kan være glede, latter, tårer, smerte, håpløshet, frustrasjon, sinne, likgyldighet. Alt. Det kan være så mangt.
Jeg laget for noen måneder siden en bloggplan. En plan over hva jeg skulle/ skal blogge om hver dag, og jeg hadde/ har valgt ut tirsdager til å handle om ting som gjemmer seg bak fasaden. Noen ganger kommer jeg til å ta opp tunge ting og andre ganger ikke fullt så.. tunge ting.
Vi får se om jeg følger planen i det hele tatt, men i dag er det hvertfall tirsdag og jeg kan prøve å begynne og følge denne planen. Jeg fulgte forresten planen min i går også- da delte jeg ukens Instagrambilder 😀 Det innlegget kan du lese HER!
Anyways, I dag har jeg tenkt til å dele hva som ligger bak fasaden når det kommer til nusselige neser og myke, nydelige kattunger. Ja, som du kan se av bildet så kan de ikke annet enn å smelte et menneskehjerte.
Vi skal beholde denne btw 😀
MEN, det som ligger bak denne flotte fasaden: kattebæsj, matsøl og vannsøl, små rumper som piler mellom bena, og klør som griper fast i huden. Ja, de er nydelige, men jeg bare… hater.. kattesand og alt som følger med oppe i en kattedo, årghh.. det er det verste jeg vet. Det hjelper jo ikke at det er varmt ute og at vi har to menneskebarn som også liker å søle med mat og vann, kjære vene, jeg vet faktisk ikke alltid hvor jeg skal gjøre av meg.
En ny mandag, og det er på tide med et nytt Instagram innlegg. Jeg virkelig elsker å ta bilder, og da passer det perfekt med en plattform hvor hele konseptet går ut på å dele dem.
Bildene er fra uka som gikk og representere alt fra helt vanlige Guro- går – seg – en- tur bilder til en fotoshoot med en venninne og hennes to helt nydelige hester. Det er bilder av himmelen mens jeg ventet på månen (som aldri dukket opp), og tilbakeblikk-bilde av et nydelig dyr fra da vi var i Dyreparken.
Var det flere som prøvde å få med seg måneformørkelsen i går?
Jeg hadde så lyst til å prøve å få tatt noen bilder av månen, men den gang ei, det var, dessverre for oss, for mye skyer, og selv om vi ventet til siste minutt fikk vi ikke en gang et glimt av månen. Men, jeg fikk tatt noen fine bilder allikevel, også er det alltid koselig å være sammen med familien 🙂
But, but, tilbake til noe helt annet. Jeg tenker mye på denne bloggen for tiden, og jeg ønsker virkelig å øke kvaliteten på den igjen. Jeg synes jo at det er veldig gøy å drive på med, men flyttingen og sommeren har vel satt litt bremser på skrivingen.
Anyways, jeg har jo mange flere rom å vise dere, pluss at vi akkurat har blitt ferdig med et annet prosjekt. Et veldig spontant prosjekt også, vi har en veranda på forsiden av huset, men vi har manglet et rekkverk, noe vi har merket litt ekstra med to små som ikke bryr seg om at de kan falle ned og slå seg. Mannen foreslo på onsdag at vi skulle bygge det, og vips så sto det oppe, det gikk faktisk mye raskere enn forventet.
Jahh, dere, det er mye som skjer når man etablerer seg og får familie, det er alltid noe som trengs å gjøres, og alltid ting man ikke får gjort 🙂
«Naturen har gitt kvinnene brede hofter og stor bak – og derved gitt det til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus.»
Ikke helt enig med Luther der, men det er nå morsomt skrevet allikevel. Om en av mine oppgaver her i livet er å ta vare på hus og hjem så gjør det meg ingenting.
Jeg elsker mannen min og barna mine, og denne kjærligheten gror seg dypere inn i hjertet for hver dag som går. Begge barna har ligget på brystet og kost seg med mammas varme, begge to har latt seg trøste av mammas blikk og begge to lar seg oppmuntre av lyse ord og varme smil.
De er skattene mine, og det flotteste i livet mitt.
Barn snur virkelig alt på hode, og det er vidunderlig og slik det skal være.
Veslemor <3
Veslefar <3
De er virkelig nydelig! Tenk at de aldri kommer til å være nusselige, deilige nurk noe mer, de bare vokser, blir eldre og eldre… ahhh.. det går allerede for fort. Men så er det så mye å få med seg i stede som ord, gåing, prating, synging, telling, you name it. Vel, de er fine <3
Her kommer et sent innlegg etter en innholdsrik dag.
Vi har hatt et veldig koselig besøk, begynt å lage rekkverk på verandaen, handlet inn for hele uka, malte mer av huset og styra og ordna med litt av hvert her og der.
Men dere, jeg føler meg så.. forvirret for tiden. Jeg ligger liksom nede i en liten dal og jeg lengter bare etter lysere dager. Selvtilliten er liksom ikke der den burde være, jeg føler meg egoistisk og selvopptatt, sta og egen.. Ai! Ja, men jeg vet at dette er en periode, det går over.
Jeg føler meg usikker. Ikke hele tiden, men av og til.
Usikker på meg selv, mine egne følelser, tanker og meninger.
Det går liksom så opp og ned, og nå er det litt ned. Jeg er sikkert sliten etter å ha reist litt, og brukt mye tid på å bare tenke, ja også har jeg jo hatt noen gode uker også, så da skulle det bare mangle at hvertfall noen av dagene ble litt tyngre i sommer.
Greia er den at nå når jeg bare blir bedre og bedre så merker jeg hvor utrolig vanskelig ting har vært når jeg først havner i en grøft igjen. Hvordan klarte jeg å gå rundt slik i over lengre tid liksom?
Jeg er så takknemlig for all hjelp jeg har fått, for all støtte.
