Gratulerer med farsdagen. Det har skjedd masse i dag, og jeg har faktisk ikke rukket å gratulere deg, men da gjør jeg det nå.
Pappa, du er smart, utrolig snill, hardt arbeidende og handy. Du stikker ikke frem i mengden, men lar ofte andre få plass og lar andre synes, og det er litt dumt for du har noen talenter som.. ikke alle har.
Du synger, komponerer sanger, spiller gitar og orgel. Du bygger og mekker omtrent ALT selv, er det noe du IKKE kan fikse liksom? Akkurat nå bygger du et tilbygg på hovedhuset, før det fikset du noe på treskere, og biler kan du egentlig veldig mye om.
Du ender veldig ofte opp med å gjøre «møkka» jobbene her hjemme. Du er den som fikser tette rør og doer, du er den som ofte plukker opp og tørker kattebæsj (en av grunnene er at du ikke har lukt da, men 🙂 ), du er den som ofte er oppe til langt på natt for å gjøre deg ferdig med gårdsarbeid, står ute i kulda og hogger ved, ja.. slike ting som er litt mindre morsomt å drive med. Og jeg vil bare si takk for at du gjør alt dette 🙂
Du er en fantastisk morfar, og har vært en veldig god støtte i den tiden vi har bodde hjemme og trengt hjelp. Du tenker veldig sjeldent på deg selv, alle andre kommer før deg, du er god pappa. Jeg har ofte tenkt at viss alle hadde hatt en pappa som meg, ja da ville flere folk hatt et mye bedre liv.
Pappa. Du er et av forbildene mine, med din ivere etter å fikse så mye som mulig selv, med din arbeidsmoral og din uselviskhet.
Også til slutt pappa. Takk for at du så langt har overlevd med alle oss damene i familien, 4 døtre og en kone kan ikke alltid vært lett å hanskes med, eller jeg vet det ikke alltid har vært lett, men så har du en helt egen fan gruppe da, for du er en shower; du får oss til å le med plutselige krumspring og erting av mamma 🙂
Jeg er veldig glad i deg rare pappaen min, takk for alt du gjør og er. Jeg setter utrolig stor pris på deg.
Mange klemmer, eldste datra (og sikkert fra de andre tre også) 🙂 <3
Da er søndagen her, og det er snart klart for fest i dette huset 🙂 For tre år siden bestemte Jonas (og jeg) at en av våre familie tradisjoner skal være å feire Thanksgiving, og det passer egentlig fint, for vi har veldig mye å være takknemlig for. Vi har kommet oss igjennom et veldig tøft år, vi er nå over det verste, og det finnes jo ikke bedre måter å feire det på enn med kalkun, cottagecheesstek, gresskarpai og godt selskap.
Tenkte forresten at jeg kunne dele denne vegetarfestretten med dere, cottagecheesstek. Den er faktisk veldig god og passer veldig godt til potet, brunsaus og grønnsaker, en flott rett for deg som er vegetarianer, men som ønsker et ordentlig festmåltid til litt større feiringer. Dessuten er den veldig lett å lage 🙂
Slik gjør du:
Bland sammen alle disse ingrediensene i en blender:
1 l cornflakes
300 g cottagechees
4 egg
1 spiseskje med buljongkrydderet Vegeta (fåes på helsekost, Meny og etniske butikker )
50 g smelta smør
200 g valnøtter (eller hasselnøtter)
50 g revet ost
1 løk
1, 5 dl vann
Når dette er blandet sammen putter du alt i en brødform, og steker det i ovnen på 200 grader i en halvtimes tid eller til den er gyllenbrun. Resultatet kan bli litt forskjellig fra gang til gang, men det smaker veldig godt omtrent uansett hvordan det går 🙂
Kommer med mer bilder og oppdatering senere, håper på å få tatt en del bilder av Thanksgivingfesten som jeg også kan dele her 🙂
Well, well.. Ønsker dere en god søndag videre. Er det forresten flere som feirer thanksgiving?
Er det ikke bare en helt utrolig deilig dag i dag? Hvertfall hvis du holder til på Østlandet 🙂 Her har vi vært ute med Veslefar og Veslemor, kost oss i sola og tatt en del bilder. Den ene søstra er kommet på besøk, og hun har kjøpt seg ny BH, haha! Hun sa det akkurat nå, så da bare skrev jeg det, liksom. haha… ja..
Uansett, håper Lørdagen behandler dere bra. I dag blir det fullt kjør med besøk hos mormor (oldemor), tur til Mjøndalen på en fotballcup og bildefremkalling senere i dag.. Jah. Det blir en del kjøring med andre ord.
Kjenner forresten at jeg har fått en del mer energi i dag, har hatt noen dager nå hvor jeg har prøvd å komme meg litt ovenpå igjen og nå nærmer jeg meg 🙂 Jeg har gjort flere store fremskritt den siste tiden, jeg merker når jeg trenger å hvile, og nå trenger jeg bare en dag eller to, ikke en hel uke for å komme meg etter slitsomme dager.
Oh, well.. Veslefar elsker traktorer, og det er det klart at vi må ta en tur opp på låven og titte. “Taktor”, sier han og peker på traktoren, “enger”, og peker på hengeren, “ul”, og peker på hjulene. Også skal han så klart hjelpe til med å koste og ordne, går frem og tilbake på den store låven, snakker, peker og titter. Nydelig 🙂 Bare nydelig.
Det er ikke alltid like lett å være mamma, en fraværende mamma, vite at jeg har vært lite til stede, borte fra barna mine, eller barnet mitt, jeg har jo vært mye mer til stede med Veslemor enn jeg har vært med Veslefar. Jeg har sviktet han på en måte, men det må jeg takle, for takler jeg det, blir det letter å takle for han også, kanskje, en gang, hvis han trenger å “takle” det.
Noen ganger har det vært vanskelig å være mammaen hans, det har gjort vondt i hjertet liksom. Det har vært vanskelig å være der, vanskelig å ha energi, vanskelig å ikke la angsten ta overhånd, den store teite klumpen i magen. Men du hvor godt det er når jeg klarer det. Det er godt når han kommer til meg og sier “mamma”, da blir jeg så rørt, og letta, tenk at han vet at jeg er mammaen hans.
Ja, livet ass. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så dårlig, men jeg hadde heller aldri trodd at det skulle gå så bra heller. Nå er vi på vei til å flytte inn i egen bolig, Jonas og jeg har to herlige barn sammen, nydelige fra topp til tå, vi har jobb, og vi har det fint sammen.
Det er fortsatt mye som skal ordnes, fikses og jobbes med oppe i hodet mitt, men jeg nærmere meg en lykkelig, eller lykkeligere hverdag for hver dag som går. Jeg gleder meg! 🙂 Yes, og jippi!!!
Åhh.. Her la jeg meg ned på magen og tok bilder av folket mens de gikk inn, på slutten her snudde Veslefar seg, tittet på meg der jeg lå og sa “mamma?”, akkurat som om han lurte på om jeg skulle komme.
Da er atter en uke over, og lørdagen starter om en liten time. Tenkte å nevne 5 ting jeg ønsker å oppnå med bloggen før November er ferdig, så kan jeg titte tilbake på det og forhåpentligvis bli oppmuntret.
So here we go!!
1. Få fem nye bloggfølgere.
2. Få nytt design som er mobilvennlig.
3. Lage et blogginnlegg om flyttingen.
4. Få 200 følgere på Facebooksiden min 🙂 Hjelp gjerne til ved å følge Her.
5. Dele et gjesteinnlegg på bloggen.
Jahh! Deilig med mål egentlig, det holder en gåen 🙂
Har du noen gang følt deg både gjennomsiktig og tom på samme tid? Følt at verden bare raser sammen, og du klarer ikke å gjøre noe med det? Følt at du egentlig burde ha det bra, men så er det så mye kaos og så mye tanker du ikke klarer å sortere, du vet litt hva som er “galt”, samtidig som at du ikke helt klarer å sette ord på det.
Det er tungt. Slik har jeg det ganske ofte, noen ganger kjenner jeg det veldig sterkt, det river og sliter mens jeg prøver å holde meg selv samlet, andre ganger er det bare en mild undertone, en stygg liten hvisking.
Hvorfor har jeg det slik? Hva er alt dette kaoset?
Jo, det er en blanding av følelser, tanker, meninger og forskrudde ideer om hvordan ting, livet, burde være, hvordan jeg burde leve. Det er en konflikt og krig mellom meg og den jeg tror jeg er. En kamp om min identitet, hvem er Guro? Ja, hvem er jeg?
Det er slik jeg tror det henger sammen hvertfall. Det er en indre konflikt som surrer og går i bakgrunnen. Det er som vaskemaskinen som durer og går, som radioen eller TV’en i bakgrunnen, som måkeskrik ved sjøen, som trafikk mitt i byen, intenst, samtidig levelig, du blir bare utrolig, sinnssykt sliten av det.
Men hva handler disse konfliktene om? Hva er det som skaper slik indre uro?
Det er frokosten som skal lages, skal jeg velge ostesmørebrød, eller det sunnere alternativet smoothie? Skal jeg ta med Veslemor inn i barnehagen når Veslefar skal hentes, eller skal jeg ta den raskere og mye mindre stressende metoden og la henne vente de 5 minuttene i bilen? Skal jeg bruke vogna når jeg skal i butikken, eller skal jeg bare ta med Veslemor i setet sitt? Rekker jeg å dusje før jeg skal legge meg, eller skal jeg vente til i morgen? Skal jeg dele dette blogginnlegget, eller skal jeg skrive noe annet? Blir noen lei seg hvis jeg skriver om hva jeg synes om kroppspress, amming, abort eller andre sensitive saker? Klarer jeg meg gjennom en helg til med Veslefar, eller kommer jeg til å bli sliten? Får barna mine det de trenger? Får mannen min nok kjærlighet fra meg? Når skal jeg be om hjelp? Før jeg blir helt fylt med angst, eller skal jeg be om hjelp før? Tenke. Tenke. Tenke.
Det durer og går oppe i topplokket, hele f***ings tiden. Er det greit å skrive det forresten, f***ings, jeg jobber jo tross alt som pastor. Ai… Jeg vet ikke.
Uansett, det er alle disse konfliktene og “problemene” som pågår oppe i hodet mitt som gjør meg sliten, psyk og deprimert. Tenke. Tenke. Tenke.
Slik er det for meg å være tom, full av kaos og konflikter. Slik har jeg det hver dag. Slik er den deprimerte jeg.
Kjenner du deg igjen? Da føler jeg med deg, da kan vi være deprimerte sammen.
I dag har jeg lagt ut et innlegg, og deretter sletta det, så la jeg ut et til, og bildeshouta det, angrer, og vil slette det innlegget også.
Æsj.. Jeg er «dårlig» i dag, så trøtt og sliten. Har vondt i hodet nå, blæ.. Venter på at mannen skal komme hjem. Føler meg crap fordi jeg ofte bruker iPhonebilder.
Drit i det Guro. Æsj. Klarer ikke i dag. Gråt i halsen. Teit, teit, TEIT!
Tror jeg er avhengig av å være ærlig, MÅ bare dele akkurat hvordan jeg har det. Klarer ikke å være overfladisk og falsk.
Har hatt en dag med mye frem og tilbake, jeg dro rett til legen i Asker en halv time etter at jeg hadde stått opp, deretter skulle vi til psykologen og etter det var jeg egentlig ganske pannekake. Da vi kom hjem (jeg og Veslemor), etter å ha henta Veslefar i barnehagen, var jeg så sliten at jeg bare måtte få meg en liten pause, og for at jeg skulle unngå å gjøre noe “dumt”, ba jeg mannen og mamma om å passe barna mens jeg gikk og tok noen bilder, helt for meg selv.
Når jeg sier gjøre noe “dumt” så mener jeg å kjøpe en hund, eller et domene, eller en hest, bestille en tur til New York, spise masse pops og drikke masse solo, eller gjemme meg i et online prosjekt, som å starte en ny blogg på en annen bloggplatform. Haha! Alt dette har faktisk skjedd, opptil flere ganger 🙂 Og det er en del av min psykdom, greia nå er at jeg prøver å .. gjøre noe positivt med det. Så jeg har funnet ut av at det er bedre å få ut alle følelsene sine, og samtidig masse tomhet, gjennom bilder og fotografering, og jeg elsker det. Jeg synes det ER SÅ GØY, også lærer jeg nye ting for hver gang jeg har en ordentlig fotoøkt.
Det er en god morgen her i huset, og jeg håper den er god for deg også 🙂 I dag merket jeg at det var på tide å sette på julemusikk, so thats what we are doing. Elsker jula, bare elsker den, frost, rim og deilig varme fra peisen, også lys da, masse lys 🙂 Så her drømmer vi oss bort til jul, god mat og tid med familien mens vi hører på julemusikk.
Takk forresten for så koselig og god respons på gårsdagens innlegg, det er så oppmuntrende å få så mange positive tilbakemeldinger, det gir ekstra energi og glede i mitt hjerte hvertfall, du kan lese innleggetHER .Oh well, en god start på dagen, men jeg er litt sliten merker jeg. Jeg var hos psykologen i går og jeg gjør ganske store fremskritt for tiden, kan sikkert skrive om det i et annen innlegg, men man blir utslitt av å grave, fundere og oppdage ting ved seg selv og sin atferd. Jeg merker at jeg blir bedre, men etter hvert “kamp” så må jeg liksom hvile heeelt ut, kjedelig, men sånn er det.
Advarsel 🙂 : Dette er ett innlegg rettet mot/ for kirkesamfunnet mitt, det kan være at du ikke helt forstår hva jeg prater om, og det er helt greit, et vanligere blogginnlegg kommer senere (i morgen mest sannsynlig).
“Kjære Gud, ikke min vilje, men din vilje skje”, skulle tro dette var Jesus sin bønn i Getsemane, men det er det ikke. Den bønnen ba jeg daglig i flere år, “ikke min vilje, bare din”. Jeg gikk på bønnemøter “ikke min vilje, bare din”, jeg fikk ros for min ærlige og oppriktige bønn, “ikke min vilje, bare din”, jeg skrev det ned i dagbøkene mine, “ikke min vilje, bare din”. Jeg var besatt av å gjøre Guds vilje, noen ville kalle meg Gudfryktig, andre kalte meg en Helligdott, jeg trodde selv jeg var Gudfryktig, men helt ærlig så dyrket jeg bare min forakt for meg selv og gjorde meg selv ekstremt selvsentrert. Hvem klarer vel å leve opp til Guds vilje?
Hvem F’en vet hva Guds vilje er? Jeg ba til Gud, “er det din vilje at jeg skal gifte meg med Jonas?”. Stille, ikke noe svar, jeg spurte en taler, en “predikant”, etter å ha hørt han tale en gang- EN GANG- jeg gikk bort til han etter at han hadde “forkynt” om det å følge Gud og det å finne seg en partner. Hva tenkte han? Burde jeg fortsette i forholdet? Han sa NEI. Nei, vent til du blir eldre, nå må du la Gud forme deg. Jeg var knust, “ikke min vilje, bare din”.
I dag er jeg gift med Jonas. Guds vilje? Hakke peiling. Er Jonas bra for meg; Ja!
I det kirkesamfunnet jeg tilhører er det mange helt vanlige mennesker, men mange av disse, inkludert meg, føler et press på å måtte gjøre Guds vilje, måtte gi alt til han, legge alt for hans føtter, gi vårt liv til han. Piss preik! Gjøre alt for at ANDRE skal komme til himmelen. Piss Preik! Glemme oss selv og la den Hellige Ånd lede oss, da kommer vi til å få det så bra, hvis vi stoler på Gud og gjør hans vilje (selge huset og gi det til de fattige, gå på bibelskole, snakke med naboen om Gud, gå i kirka og være aktiv, trene, gifte seg med riktig type, ha sex etter at du har gifta deg, stå imot begjær, begjær er en styggedom, begjær er ondt), da… da kommer vi til å få vår lønn i himmelen, bare gi alt.. alt til han. Gi sjela de, livet ditt og han vil ordne alt. Piss preik!
Vet du, jeg har hele livet lært at livet er en gave, en gave som skal brukes “riktig”. Oh, the irony, da er det ikke en gave lenger, det er et fengsel, ET STORT DRITT FENGSEL, som binder, som stenger for glede, som tynger med dårlig samvittighet, dag ut og dag inn, hele tiden en stemme i hodet “du har fått en gave, bruk den riktig, sørg for at DU bruker den riktig”.
Moses, Aron, Jakob, Jesaja, David. Vi snakker om dem, taler om dem, hvordan kan vi bli som dem? Trosheltene! Hah! Vi har glemt hele Israel jo. De levde HELT vanlige liv, flere hundretusen mennesker, vi er dem, vi er ikke Moses, eller Jesus for den saks skyld, vi er Israel, bare helt vanlige.
“Ikke min vilje, bare din”, jeg trodde jeg var spesiell, jeg ville bli noe spesielt hvis jeg ba den bønnen. Piss preik! Jeg ble selvsentrert, opptatt av andre like “gudfryktige”, sammenliknet meg med dem som ba den samme bønnen, konkurrerte, følte meg dårlig. Følte meg dårlig om jeg spiste usunt, følte meg dårlig om jeg gikk i for korte skjørt, eller for stor utringning, USØMMELIG, ingen sier det i vår tid. Hah! Jeg gjorde det, HELE tiden, usømmelig, dårlig, dritt, syndig, teit, du er ingenting Guro, om du ikke ber “ikke min vilje, bare din”, om du ikke ber den bønnen og søker sannhet og Guds vilje, da er du bare en lort, en liten prikk som snart hviskes ut med viskelær, borte. Du betyr ingenting.
Sukk…
Jeg er glad i Gud, jeg elsker faktisk Gud, og jeg tror at livet er en gave, men vet du hva annet jeg tror? At det livet kan jeg leve slik som jeg vil, en ting er å leve et ondt liv, en annen ting er å leve et godt liv uten å hysterisk fokusere på Guds vilje, på hver minste lille detalj, “ikke min vilje, bare din”. Jeg har sluttet å be den bønnen, sluttet å fokusere på det, jeg har valgt å fokusere på familien, for vet du, familien var det siste Gud skapte før alt var FULLBRAKT, helt ferdig. Jeg har valgt å leve og gjøre ting jeg har lyst til, uten å tenkke alt for mye på om jeg burde gjøre det eller ikke, jeg bare gjør det, så slipper jeg å tenke så mye på meg, og Guds vilje for meg.
Jeg valgte å gi hele min identitet til “Gud”, “ikke min vilje, bare din”. Jeg mistet meg selv, jeg mistet livet. Gaven sløste jeg bort på selvforakt og fordømmelse av meg selv og de rundt meg, for hvem kan vel nå opp til Gud? Det er ikke meningen at vi skal bli lik Jesus, la Jesus være Jesus og du være deg. Jeg er desperat etter å føle at dette er riktig, jeg orker ikke krav, jeg har blitt gammel av det, en gammel sjel.
Nå skal jeg hvile- takke for gaven, takke den gode Gud. Takk for livet, og at gaven, den kan jeg bruke til hva jeg vil. Jeg har ikke lyst til å være en Moses, jeg vil bare være en helt vanlig israelitt.
