Nå overgår jeg virkelig meg selv for tiden, for her kommer nemlig enda et blogginnlegg av et av rommene i huset. Dette rommet er faktisk yndlingen, mest på grunn av fargen, men også fordi det er her jeg slapper av aller mest. Ja, nemlig soverommet. Vi har ikke veldig mye på rommet da vi har et helt eget rom til klær nede i første etasje, men jeg elsker de små detaljene vi har her.
Bare ta en titt på denne lampen, er den ikke nydelig? Vi har også satt i en pære som gir et helt utrolig vakkert og varmt lys. Elsker det!
Vi har også skrudd opp en liten hylle over der jeg sover fordi jeg har hatt for vane å legge mobilen under puta, noe som egentlig er litt fyfy, du vet, det kan starte å brenne og slikt. Anyways, den har vist seg å være veldig nyttig, så takk mannen min for ideen 🙂
Fargen vi har brukt heter forresten “Stålblå”. Hva slags farge har du på soveværelset?
Vi har feiret Veslemor, to uker før tiden, men sånn er det når man velger å la seg bli født midt i fellesferien 🙂
Koselig var det da med masse kaker og deilig pizza. Vi hadde egentlig tenkt til å spise ute, men det ble det ikke noe av da det er så fryktelig varmt. Jeg hadde til og med kjøpt nye blomster for å pynte opp på verandaen.
Anyways, Veslemor hadde en fin dag og koste seg masse med kake og besøk 🙂
Og hu mor koste seg også. Dette var jo første bursdag oppe i huset, og jeg syntes det gikk ganske bra egentlig 🙂
Oh well, ønsker dere en god kveld. Hva har dere gjort i dag?
Ukene flyr, som vanlig på denne bloggen, og i morgen er det tid for kirke og en ny tale. Kanskje jeg skal legge den ut her? Hva synes du?
Anyways, stikker bare innom for å dele er par bilder av en tur vi hadde opp til tjernet vårt i går.. Det er så nydelig og avslappende å gå opp dit.. Dere skulle vært med en gang.. 🙂
Dette er det første rommet man kommer til når man går opp i andre etasje. Vi har brukt det som soverom for Veslemor i noen måneder, men nå deler endelig hun og Veslefar rom så da kan vi endelig bruke det til kontor og gjesterom.
Jeg satt faktisk og jobbet der i dag. Det var utrolig deilig å kunne sitte ned og bare .. ja.. konsentrere seg. Gleder meg liksom til å «dra» på jobb.
Er ikke fargen fin? Jeg liker at vi har litt farge på rommene oppe, det gir liv og sjel, og det digger jeg. Blå, eller himmelblå som denne kalles, er jo en veldig beroligende farge, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg er kanskje ikke det mest aktive mennesket i verden, men det er fryktelig mye hjerneaktivitet og da er det greit at omgivelsene hjelper enn å roe seg ned 🙂
Sofaen har vi forresten kjøpt på IKEA, jeg er veldig fornøyd med den også. Den var overraskende lett å montere og veldig lett å gjøre om til en sovesofa.
Det er så tomt for tiden. Ideer og tanker forsvinner like fort som kulda i stekende sol. Jeg tror lite søvn og lite hjerneaktivitet har gjort meg litt sløv, og jeg merker det spesielt når jeg setter meg ned for å jobbe, lese eller skal skrive tale. Konsentrasjonsevnen er laaaav , for ikke å snakke om alle ordene jeg ikke husker og som jeg stokker om.
Å klippe plenen med treskeren funker dårlig, for å si det sånn. Jeg skulle gjerne kommet med flere eksemplet, men så er jo dilemmaet dårlig hukommelse så da… da får jeg liksom ikke delt mer enn det lille jeg faktisk husker.
Dere har forresten kanskje fått med dere at bloggen har stått litt på «vent» i noen måneder nå? Vel, det tror jeg kommer til å endre seg fremover 🙂 Det som sto litt veien for en god flyt her inne er ikke lenger et problem..
Så, i morgen vil jeg prøve å få tatt bilder av 2. Etasjen, så får jeg begynt å vise dere litt rundt her i huset 😀 Jeg gleder meg til å vise dere! Nå er vi så og si ferdig oppe, det er bittelitt listing, og rydding inne på kontoret som gjenstår, men det går fort å gjøre noe med..
Livet er godt, hvertfall i dag. Hvordan er dagsformen din? 🙂
… det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne dele med dere på denne bloggen, for det meste handler det om urettferdigheter. Urettferdigheter mot mennesker og urettferdigheter mot dyr. Det er så mye man kan fokusere på og snakke om, men som blir borte i alt som skjer i løpet av en dag, også er det de tingene som ikke “passer” seg på en offentlig blogg.
Punktum.
Så da får jeg heller oppdatere dere på noen søte små nurk. Pusungene har fått øyne, og vokst en del, åhh.. de kan virkelig smelte et hjerte, er du ikke enig?
Jeg har jo forresten vært borte i helgen, to av søstrene og jeg har vært en tur nede på det vakre Sørlandet hos noen gode venner og kost oss. Mat, skravling og vakre omgivelser, man kan jo ikke få en bedre jentehelg. Barna har vært hjemme hos pappa’n og besteforeldre, det har vært deilig med litt barne- og mannefri, men duameg hvor jeg begynner å savne dem etter bare en dag. Det er liksom rart det der, man går litt igjennom hverdagen og lengter av og til etter en fridag, men når man først får den så savner man fort de små vakre, og det er vel litt slik det skal være, og det er vel slik det kommer til å være noen år fremover.
Anyways, hva har du gjort i helgen? 🙂 Jeg håper alle lesere har kost seg og nytt det flotte været vi har for tiden.
Da er vi over halvveis i denne uka og helgen nærmer seg. Flere av dere har sikkert sommerferie og er klare for å bare slappe av, I know I am 😀
Skal faktisk en tur ned til Sørlandet nå i helgen, så det blir kos. Mannen blir igjen her med ungene, mens jeg og søstrene drar nedover for å besøke noen andre søstre.. Jaa 🙂 Ellers skjer det ikke så fryktelig mye for tiden, det er liksom sommer og sol, det er tørt og gresset er gult. Det er livet og det er fredelig, for nå.
Jeg leste forresten noe ekstremt trist i går. En person delte på Facebook en opplevelse hun har hatt etter å ha jobbet og hjulpet til på sykehus (tror jeg) i Tchad. Jeg fikk lov til å dele den med dere her:
«30 hjertekompresjoner.
2 innblåsninger med ambu-bag.
30 nye kompresjoner.
Oksygenmetningen øker til 60%. 30 min siden fødsel. Nå lille venn, nå kommer du deg. Et minutts stillhet, jenta trekker pusten selv. Så faller metningen til 50% igjen. "Ingen reaksjon på pupillene ved lysstimuli." Jeg tar igjen opp bagen og gir jenta oksygen på mask. Hun begynner å bli blålig. "Det er ingenting å gjøre. Foreldrene får vente her med tvillingen til det hun er død." sier legen. Det er helt stille. Innimellom høres små gisp etter luft fra henne. Men så blir det stille igjen. Den mest påfallende lyden er tross alt den dype pipingen fra pulsoksymetret som nå viser en øksygenmetning på 40%. Og den dove lyden fra maskinen som forsyner henne med ekstra oksygen. Jeg vet at andre på sykehuset trenger apparatet og at det ikke er forsvarlig å fortsette å prøve å holde barnet i livet. Legen forlater rommet og jordmødrene går tilbake til jobben sin. Der sitter jeg og ser på et nyfødt og uskyldig barn vars kropp kjemper for livet. En av jordmødrene kommer bort og dekker til barnet med en stykke afrikansk tøy. Av glade og livlige farger. "Vi kan ikke gjøre noe, moren kom inn alt for sent og fødselen ble for traumatisk. Du må gå og få deg litt søvn Melanie."
Jeg ser bort på foreldrene og forventer å se gråtende ansikt. Men det jeg møter er en far som spør om han kan reise hjem nå. Med moren og tvillinggutten. Jordmødrene forklarer at moren trenger å bli noen timer til på sykehuset, og at dem i hvertfall bør vente til vi ser hva som skjer med jenta. Faren insisterer, han vil hjem. Han har jo fått ett barn. Jeg kjenner att det koker inni meg. Og Gud må tilgi meg men jeg klarer ikke å holde meg lenger. "Abba, snakker du fransk? Hør her, jeg vil gjerne si deg noe. Hvis Gud har gitt deg en kone og to vakre barn, bør du da ikke respektere Gud og det han har gitt deg og i hvert fall vente til jenta har dødd?" Faren nikker. Smilendes. Kanskje dette bare er måten han reagerer med sjokk over det som akkurat har skjedd. Kanskje han godt visste at han burde tatt konen sin til sykehuset tidligere. Jeg vet ikke, og det er ikke opp til meg å døme. Men jeg vet at jeg selv bare er et menneske. Og der, den kvelden, rant begeret over, jeg kunne ikke være stille.
Foreldrene blir på sykehuset over natten. Hele natten kjemper jenta mot døden, og holder seg i livet med en øksygenmetning på 40% helt til solen står opp. Da faren forlater sykehuset lover han å komme inn tidligere med konen til neste fødsel dersom det virker å være komplikasjoner.
I natt var jeg på jobb på Nyfødt Intensiv i Norge. Ved et tilfelle tar jeg meg selv i å tenke tilbake på situasjoner som denne. Foran meg på avdelingen i Norge ser jeg utstyr til å holde livet i babyene nesten uansett hva som skjer. Jeg ser kollegaer som er så kompetente og erfarne at jeg ikke er det minste urolig dersom mine pasienter skulle stoppe å puste. Da trykker jeg på en rød knapp og hele sykehusets mest kompetente nyfødtsykepleiere og barneleger kommer løpende på noen sekunder. Kontraster.
Disse kontrastene som er så vanskelige å beskrive. Jeg kan fortelle fakta og forhold. Men det som er impregnert i hjernen min er ikke fakta, tall eller statistikken, men de reelle hendelsene, historiene, detaljene og relasjonene. Følelsene. Luktene. Og det er akkurat dette som er så vanskelig å gjengi slik at andre som ikke var tilstede kan forstå. Og det er nok akkurat det som har vært det vanskeligste etter å komme tilbake. Dere stiller oppriktige spørsmål om "hvordan det var i Afrika". Men selv om det er på de spørsmålene som jeg helst av alt ønsker å bygge samtaler, så går det ikke. Det blir tomt i hjernen min. Hvor skal man begynne?»
Som mamma ble dette veldig trist å lese. Tenk å miste barnet sitt, tenk å være vitne til at en liten baby sakte, men sikkert mister gnist av liv.
Det er så trist, og jeg er så takknemlig. Jeg bor i Norge, barna mine har fått den beste oppfølging, de har blitt tatt vare på, og jeg har blitt tatt vare på.
Men der ute i verdenen er det alltid noen som kjemper for at et menneske skal overleve, for at en nyfødt skal få den oppfølging den trenger, mennesker bruker de ressursene de har for å gjøre sitt aller beste for andre.
Melanie, takk for at du deler! Det inspirerer og jeg ønsker virkelig å bidra til at vår verden skal bli bedre, fordi du har fortalt og delt.
Jeg har litt skrivesperre for tiden. Jeg føler alt bare blir kjedelig, eller tar for lang tid å skrive eller… ja, det føles liksom litt trått ut da. Jeg har jo en del bilder jeg gjerne vil dele med dere, jeg har begynt å få litt dreisen på akkurat det å fotografere, hvertfall med den ene linsa jeg har 😀 og det er utrolig gøy, nå er spørsmålet hva jeg gjør videre, skal jeg kjøpe en ny linse? Prøve meg på mer landskapsfoto? Eller skal jeg fortsette å fokusere på makro?
I don’t know, men jeg merker at jeg har funnet min hobby, og kanskje til og med passion. Ja, det er gøy hvertfall og det er derfor jeg fortsetter med det. Ikke noe stress, bare gøy og kos 🙂
