Å ha syke barn kan være både tidkrevende og slitsomt. Surkling, snørr og tårer for barna, bekymring, svette og mørke ringer under øynene for oss foreldre.

Dårlig søvn, feber og Paracet. Det skal ikke være lett å være liten og syk, men det er noen lyspunkter, kanskje spesielt for meg som mamma. For plutselig blir de små litt mer kosete, og det er virkelig godt for et mammahjerte..

– Vi blogges <3

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER

#blogg #blogger #mammalivet #livet

Vet du hva den nest beste tingen i verden er? 

Det er å bli tante! (Å få sine egne er så klart best :)).

For noen uker siden ble jeg tante for første gang til en liten gutt. Det er søstra mi Ingvild, den siste jeg har å skrive om på bloggen, som har blitt mamma. 

Det var, eller er, så rart å holde et bitte lite nurk som ikke er sitt eget. Og plutselig ble Veslemor kjempe stor i forhold til den lille fjompen. 

Åhh! Tiden går så fort. Jeg vet jeg sier det ganske mye, men hallo, det er ikke lenge siden jeg gikk i femteklasse og tenkte at det var to år til syvende. Jeg tenkte også at jeg skulle huske på å ha tenkt på dette for tiden ville plutselig ha gått, og nå går jeg ikke i syvende. Nå er jeg 24 år, mamma til to, gift, opplevd en depresjon og skal veeldig snart flytte inn i “eget” hus. 

Aii! Hvordan så livet ditt ut da du var 10 år? Og hvordan ser det ut i dag?

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER!

#blogg #familie #livet #tiden

God mandag dere, 

håper dere har hatt en flott helg og kost dere med familie og venner, eller kanskje du bare har vært helt for deg selv, i ro og stillhet, akkurat slik som jeg har det nå 🙂 Mandag er liksom søndag for meg, gubben jobber, Veslefar er i barnehagen og Veslemor og jeg koser oss alene hjemme. Det er litt deilig det også, å bare sitte helt rolig i sofaen, helt, helt stille. 

Ellers så er det mye som surrer og går oppe i topplokket. Jeg har lyst til å endre litt på livsstilen min, føle meg litt freshere, men så ønsker jeg på samme tid å være fornøyd med meg selv, slik som jeg er. Hvordan gjør man det liksom? Blir fornøyd og selvsikker med den man er samtidig som at man prøver å “endre” på utseendet? Ja, av å bli i bedre form og å bli fit, så er det så klart utseendet og ikke helsegevinsten som motiverer meg. Det er utrolig hvor ofte jeg må ta denne runden med meg selv, du er bra nok Guro, “confidence is key!”, så var det å finne denne nøkkelen da.

Irriterende, ikke sant? Ønsker å være fornøyd, men så klarer jeg det liksom ikke. Hva er greia egentlig? Hvorfor skal det hele tiden være et slikt jag inne i meg etter å bli penere, bedre flinkere, best… i alt mulig rart. Når jeg sammenlikner meg med andre, titter rundt på “idealene” i denne verden, føler jeg meg bare middelmådig, men hvorfor skal det være så.. trist for meg? Hvorfor har jeg denne trangen, dette ønske om å være spesiell? Stå ut fra mengden? 

Leit at jeg ikke har svarene på alt her i verden. 

Heldigvis har jeg noen som alltid lyser opp dagen min og det er barna. Jeg vet det høres ut som en klisjee, men det er sant. Det er mye man ikke forstår før man har fått barn, og en av de er hvor mye plass et barn plutselig bare tar av livet ditt. Jeg har slitt litt med dette under depresjonen, men nå merker jeg selv hvor avhengig jeg er av dem og hvor lykkelig de gjør meg, bare ved å være til. Når jeg tenker på dem og deres personligheter smiler jeg ofte for meg selv og blir fylt av en utrolig god følelse, de er jo bare så herlige. 

Jahhh.. Jeg tror det kan være lurt å skrive litt om Veslemor og Veslefar når jeg ikke føler meg helt på topp, det funket i dag hvertfall.. 

Hva tenker du på når du ønsker å snu negativ tankegang? Fortell meg gjerne, synes det er så koselig å høre fra dere 😉 

Ha en fin mandag videre folkens så blogges vi 🙂 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER!

#blogg #blogger #familie #psykiskhelse

Hei dere! 

Jeg fikk så mange fine og konstruktive tilbakemeldinger i går på dette innlegget HER, det virker som om det er et tema mange kanskje går og tenker på, men som man unngår å snakke om av forskjellige grunner. Dette er hvertfall ikke siste gangen jeg tar det opp, og et nytt innlegg begynner nok å forme seg oppe i toppen snart igjen. 

Anyways, det er torsdag dere og det betyr en ny time hos psykologen. Jeg ser bare mer og mer hvor viktig det har vært for meg å prate om alt som foregår oppe i topplokket, etter 1 1/2 år begynner liksom ting å løsne. Nå er jeg mer i den “ekte” verden sammen med folka mine i stede for å bare være borte og oppe i hodet mitt. Jeg har ikke like stort behov for å rømme fra tanker og følelser, og det er faktisk helt fantastisk. Å kjenne på at man ønsker å leve, oppleve barna, oppleve fremtiden med mannen jeg elsker, glede seg til stunder med resten av familien, det er godt. 

Jeg har vært litt emosjonell de siste dagene. Det har skjedd så fryktelig mye på to år, alt er snudd opp ned, men det føles også så veldig riktig. Jeg er så glad for at jeg lever. 

Jeg er så glad for at jeg her to utrolig nydelige barn. Jeg er så glad for at jeg er gift med min beste venn. Jeg er så glad for at jeg finner Guro. Jeg er så glad for at jeg har stunder med ro i hjertet og hodet. 

Jeg er så glad for… 

Hva er du glad for i dag? 

– Vi blogges flotte dere <3 


Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER!

#blogg #hverdag #torsdag #familie #glad

Når Veslemor endelig får tømt magen. Det er litt lykke faktisk <3

Følg meg også på andre sosialen medier HER

#mammalivet #blogg #mamma

“Vær så snill, vær rolig i bare to minutter til”, det er en tanke jeg har tenkt ofte etter at jeg har fått barn.

Gi meg bare mulighet til å ta ut og sette på plass de siste glassene fra oppvaskmaskinen. Gi meg mulighet til å tørke meg etter å ha vært på do. Gi meg mulighet til å skylle shampoen ut av håret. Gi meg mulighet til å ta på sokker før vi drar i barnehagen. Gi meg mulighet til å spise ferdig frokosten før neste amming. Gi meg mulighet til å skrive siste setning på blogginnlegget. Gi meg mulighet til å spise opp middagen. Gi meg mulighet til å puste. 

Å ha småbarn er som alle andre rundt meg har sagt, slitsomt. Det går i ett fra morgen til kveld, bleier skal skiftes, puppen skal tømmes og Veslefar skal kjøres og hentes i barnehagen. Dagene går utrolig fort når du har barn, spesielt kvelden- når de har lagt seg. Og mitt oppi alt kaoset opplever jeg disse øyeblikkene “du vet du er småbarnsforeldre når..” Ta, for eksempel i går, jeg skiftet bleie på Veslemor, hun var fornøyd og jeg var fornøyd. Ti minutter senere oppdager jeg noe gult på hendene mine- størkna babybæsj. 

Du vet du er småbarnsforeldre når du finner størkna babybæsj på hendene dine.

Jeg liker å være mamma. Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på de nydelige barna mine. Noen ganger smiler jeg med masse glede og noen ganger med litt sorg, ting har skjedd og kommer til å skje, livet stopper ikke opp, og en dag er de voksne, akkurat som deg og meg. Det er rart og trist, men også fint, jeg gleder og gruer meg. De er så gode og nydelige nå, uskyldige liksom. Snart skal de ut i verden, gjøre feil, oppdage ting.. det er skummelt for en mamma det. Men.. jeg smiler allikevel, for nå er de her hos meg, og jeg prøver å nyte hvert eneste øyeblikk. 

Jeg er glad i dere barna mine <3 

Er de ikke bare helt nydelige? Haha, ja også en sliten mamma da- det er nå slik livet er..

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER!

#blogg #mamma #barn

Hei, hei du! 

Har prøvd å skrive ned et blogginnlegg i flere minutter nå, men har liksom ikke klart å bestemme meg for hva. Har så mye jeg vil dele med dere, så vet du, jeg bare ramser alt sammen opp her. 

La oss begynne med at jeg skal til psykologen i dag. Det har vært en stund siden sist og nå er det tid for en ny time. Jeg er både litt spent og gleder meg da det er et sted hvor jeg kan prate veldig fritt, dessuten funker det. Ja, det funker faktisk å gå til psykolog, og å gjøre hodet friskt, noe jeg forsåvidt også er evig takknemlig for. 

Så, over til neste greie som ligger meg på hjertet, for jeg sitter her nemlig litt.. hmm.. oppspilt da jeg nettopp fikk en påminner. Jeg begynner faktisk å jobbe igjen i fra den 1. April. Ja, tenk på det. Jeg har ikke jobbet på to år fordi jeg både har vært syk og gått gravid store deler av den tiden, men nå er det faktisk snart slutt på denne “fasen” i livet. Vet faktisk ikke helt hva jeg tenker eller føler om dette, jeg gleder meg til å komme meg litt ut igjen, samtidig så blir det en ny utfordring for hjernen og jeg må nok jobbe enda litt mer med psyken når jeg går ut i jobb igjen. 

Og så til den tredje tingen jeg ønsket å dele her, som egentlig ikke er en så fryktelig stor grei, men som jeg ønsker å dele fordi … det rett og slett var veldig koselig. I går gikk jeg og mamma en tur på litt over en time. Sola skinte, det var perfekt vintertemperatur ute, vi snakket sammen (noe som var veldig koselig, setter virkelig pris på samtalene våre mamma :)) og jeg fikk beveget på skrotten i går også. Jeg tok også litt bilder og de vil jeg jo så klart dele med dere 🙂 Men tenkte at jeg kunne spare det til et annen innlegg. 

Ja.. Ble litt random i dag, men det gjør vel ingenting? Det er jo en del som skjer, har skjedd og skal skje i dagene som kommer og det vil nok prege bloggen og innholdet her. Føler meg litt kaotisk oppe i hodet i dag egentlig, har det liksom greit, men så er det noe som ligger der og ulmer…

Jahh.. Hva skal du i dag? Er det mye som skjer fremover for deg? 🙂 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER.

#blogg #blogger #livet #kaos #hverdag #tirsdag

Knatre, knatre. På vei ned til “gymmen”. Den er selvlaget, mannen har kjøpt vekter, stenger, løfteapparat og en sykkel. Knatre, knatre. Tredje gangen jeg får trent i år, 2018. 

Det er bra Guro. Du er flink nå som du har begynt å trene, du føler deg bra, vellykket. Tungsinnet. 

Hvorfor skal suksess være basert på alt vi kan og klarer. Jeg vet jeg skriver en del om dette, men det er fordi jeg sliter så fryktelig mye med det selv. Nesten uten å merke det blir jeg dratt inn i en tankegang, en verden hvor suksess er… viktig. 

Suksess. Det høres slitsomt ut egentlig, jeg assosierer det med stress, fasade. Hvor kommer dette maset og jaget fra? Ja, og hva er egentlig definisjonen på suksess? 

Suksess, fremgang, det å gjøre lykke, Store norske leksikon

Det å gjøre lykke. Høres sært ut. Men det er kanskje derfor vi jager etter suksess, fordi vi egentlig jager etter lykke? Betyr det at de fleste av oss egentlig er ulykkelige? Eller, nå snakker jeg for alle, vil det si at jeg er ulykkelig? 

Her om dagen kjørte jeg Veslefar i barnehagen. Han skravlet i et sett i baksetet, plutselig merket jeg at tårer presset litt på, det kilte litt i magen og jeg fikk en liten klump i halsen. Lykke. Takknemlighet. “Han er så nydelig, og jeg er så utrolig glad i han”, tenkte jeg, og plutselig, men rolig dalte tanken ned i hodet mitt “nå er jeg lykkelig”.

Der og da betydde suksess og fremgang ingenting. I det lille øyeblikket hadde jeg ikke en bekymring oppe i hodet, vi bare var der, koste oss. De øyeblikkene og den roen skulle jeg ønske at jeg hadde oftere. Da har jeg det bra, og familien min har det bra. 

Ja… Dette jaget etter suksess. Det er sikkert ikke alle som har det slik, men noen av oss sliter med dette. Ønsker å være lykkelige, men finner ikke alltid ut helt hvordan man blir det. Lykkelig. Jeg vet at lykken ikke finnes i ting, utseende, fin kropp, men jeg er dratt mot det allikevel. Ønsker mer, ønsker mindre, ønsker ditt og datt. Er ikke det bare sært egentlig? Å være så fascinert og tiltrukket av ting man ikke har, men som man allikevel tror at skal gjøre en lykkelig? Selv om man vet at det ikke kommer til å gjøre en lykkelig? 

Knatre, knatre. På vei opp fra “gymmen”. Fikk ikke trent så mye da Veslemor ikke hadde lyst til å sove lenge i dag. Føler meg litt skuffet. Knatre, knatre. Der sovnet hun igjen visst. Great! Jaja, men så er hun nydelig da. Tar noen knebøy før jeg går inn. Rekker å dusje før hun våkner. 

Lykke? Vet ikke, men jeg har det bra hvertfall. 

Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER.

#lykke #suksess #livet #glede #barn #familie #slikerdet #blogg #hverdag #fredag

Hei dere! 

Har veldig lyst til å dere en STOR seier med dere. I går hadde jeg ansvaret for begge barna mine, helt alene i flere timer. Hvis du har fulgt meg en stund forstår du nok hvorfor dette er så stort for meg, men om dette er første gangen du leser så skal jeg forklare litt. 

Jeg har to barn, en på 5 mnd og en på 20 mnd, med den eldste havnet jeg i en fødselsdepresjon og etterhvert psykose. I over 1, 5 år har jeg kjempet meg gjennom og opp et stort mørke, og jeg blir stadig bedre. Men greia er den at jeg fortsatt har en lang vei å gå, jeg har aldri hatt ansvaret for begge mine barn uten assistanse og umiddelbar hjelp i nærheten, før i går. Det beste er at det gikk så utrolig bra, ikke noe panikk, ikke noe angst, bare harmoni (faktisk ;).) Rett og slett en deilig seier! 🙂 

Tidligere på dagen var vi også ute en tur, Veslemor i vogna og Veslefar tuslende rundt på tunet. Uff, jeg har så nydelige barn! Jeg fikk så klart knipset noen bilder, og de må jeg jo bare dele her 🙂 

Hvordan har uken din vært så langt? Har 2018 behandlet deg pent enn så lenge? 

– Vi blogges! 🙂 (Haha! Ble mange smilefjes i dette blogginnlegget, men det viser vel bare at jeg er i et godt humør i dag;). 

Forresten, lurte på om jeg skulle ha en spørsmålsrunde her snart, men vet liksom ikke om jeg tørr.. Uff! Jeg bør bare gå for det. Ikke være redd, men det er SÅ lettere sagt en gjort. Hva synes du? Kanskje du har noen spørsmål, isåfall er det bare å spørre! 

Følg meg også gjerne på andre sosiale medier HER!

#familie #mammalivet #mamma #veslefar #veslemor #glede #seier #onsdag #hverdag #uke

Den lille bønna

Jeg husker da jeg var gravid med sønnen min, vi hadde gått igjennom en spontanabort og nå var jeg gravid igjen. De første åtte ukene tok jeg med knusende ro, jeg prøvde å distansere meg fra hele grei, det kunne jo hende vi spontanaborterte igjen. Men så, en mandags morgen i september, klarte jeg ikke å leve i uvitenhet lenger, jeg måtte bare vite om det var liv inne der eller ikke. Jeg sto opp av sengen, fant en privat klinikk på Oslo City og fikk time samme dagen. Vi var nok litt nervøse begge to, hva om vi ble like skuffet som sist? Hva om det ikke var noe der? 

Vi satt heldigvis ikke så lenge på venterommet, som jeg kan huske hvertfall 😉 Og jeg var nesten ikke forlegen da jeg skjønte at vi måtte sjekke vi vagina (som det så pent heter) for å få se om det var liv. Spent. 

Og der, inne i magen min lå det en liten bønne, så utrolig liten, men også så fantastisk fin og vakker. Jeg var letta, eller VI var letta, den lille i magen var der, og den hadde det bra, alt så bra ut og alt var som det skulle være.

Grunnen til at jeg deler dette

Jeg leste akkurat et blogginnlegg av en toppblogger som mente at om hun hadde blitt gravid nå ville hun tatt abort fordi hun ikke ville vært den moren hun selv ønsker å være for barna sine. Hun skriver også at om hun forteller dette til folk opplever hun at flere nesten blir sinte og ser på henne som en morder. Jeg kan forstå at vi alle skal få lov til å ha våre egne meninger og tanker, men da bruker jeg min rett til å si at i dette tilfellet er jeg STERKT uenig i at abort er greit. Det finnes så mange forskjellige situasjoner hvor abort kanskje er greit, men dette er ikke en av dem. 

Jeg er helt enig i at det er hennes egen kropp, og hennes eget valg. MEN når hjertet til bønna begynner å banke når du bare er seks uker på vei, så har du ikke lenger bare ansvar for ditt eget liv, men også et til. Det er ikke lenger bare din kropp, du deler den med et levende vesen som trenger deg for å leve. Ja, vi bor i Norge, og ja, jeg er enig i at kvinner skal få bestemme selv om de vil ta vare på et barn eller ikke, men hvor høyt betyr retten til liv? Hvor mye eller lite er et påbegynt liv verd? 

Og hva vil det si å være en god mor? Eller å være godt nok utrustet som mor? Jeg vet ærlig talt ikke. Følte jeg meg klar til å bli mamma? Både ja og nei. Det hele koker vel ned til hvordan vi ser på livet. Når starter livet? Hvilken rett har man når hjertet har begynt å banke? Hvilken etikk går vi etter? Er det rett å “ta” et liv fordi du kan bli en mye bedre mamma i fremtiden? Eller er det hmm. “bedre” for et foster å ikke leve i det hele tatt fordi den kanskje vil få en mor som ikke lever opp til sitt potensiale? 

Min kropp, – bla, bla, bla –

Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje at det som.. hmm.. irriterer meg, eller som plager meg, er argumentet – jeg bestemmer over min egen kropp. Altså, bla, bla, bla.. den begynner å bli gammel, kanskje vi kan tenke litt dypere og litt mer over det vi snakker om? Ikke bare – dette er min kropp- ? Det er så stort fokus på meg og mitt, hva jeg har rett til og hva jeg kan gjøre fordi jeg vil, altså jeg er der på mange måter selv. Men en del av det å bli mamma er å gi avkall på akkurat dette -min og mitt- det er en mulighet til å sette noe høyere enn seg selv. Å bli mamma handler ikke om å være god nok eller bra nok, det handler om ansvar, å ta ansvar, å få ansvar. 

Hele innlegget hennes virker for meg litt lite gjennomtenkt. Jeg er jo mamma selv, har opplevd en spontanabort, og har opplevd det å se en bitteliten bønne ha et hjerte som banker, jeg vet hvordan et lite liv ser ut. Jeg tror at det jeg ønsker å si er at vi skal få lov til å være uenige, og jeg synes det er greit at vi kan bli sinte når noen mener at det er greit å ta abort fordi man har potensiale til å bli en bedre mamma senere. Bloggeren skriver at dette ikke er en selvisk og egoistisk tanke, men er den virkelig ikke det? Den handler jo mer om selvet, enn barnet som eventuelt ville blitt født. 

Jeg merker at jeg må tenke mer på dette, det finnes så klart flere argumenter på begge sider, men jeg følte virkelig for å skrive min reaksjon til innlegget jeg leste. Jeg synes bare det virker så.. typisk.. for den tiden vi lever i, så mye fokus på.. hmm.. ens egen eksistens og jagen etter å være bedre, best- være den beste versjonen av seg selv.

Oh, well.. Nå tror jeg at jeg har skrevet nok om dette. 

Hva tenker du? Har du lest blogginnlegget? Er du enig eller uenig? 

 


Følg meg gjerne på andre sosiale medier HER 

#uenig #mening #ytring #abort #livet #verdifullt #blogg #blogger #hverdag #torsdag #verdi #gibeng #mamma #familie