Vel, det var jo så klart veldig koselig, da fikk vi pyntet pepperkake og også feiret barnas tante og onkel. Fikk forresten lov av onkel, broren til mannen min, å dele dette bildet (da slapp vi et bildeløst blogginnlegg). Han er forresten singel (så vidt jeg vet), ganske hyggelig og ganske kjekk, så.. bare si ifra hvis du er interessert.. haha.. hevn (det kan jeg fortelle om senere).
Uansett, håper dere har hatt en flott søndag folkens, det har denne familien 🙂 Litt slitne, men i godt humør.
Ungene sover, og vi er nå snart hjemme, det minner meg på at jeg har en seng og dyne, og at jeg nå gleder meg til å sove. Haha.. oh well..
Da er vi på vei til svigers for å pynte pepperkakehus. Det har liksom blitt en tradisjon dette, og det blir jo ekstra koselig i år siden Veslefar er stor nok til å bli med 🙂
Nå har du blitt borte for meg igjen, borte i bekymringer, borte i skam og selvbebreidelse. Kom tilbake, jeg vil at du skal være her. Du behøver ikke å være redd for seertall og statistikk, din bekymring burde være at du blir borte i jaget etter det.
Du er jaget. Jaget av alt. Jaget av andres tanker, meninger og blikk.
Du ønsker å stå ut, ikke være en del av mengden, du ønsker å bli sett, du har følt deg usynlig så lenge. Så alt for lenge. En del av deg jager etter berømmelse, popularitet, at folk skal se opp til deg.
Det er menneskelig. Det er lov å ønske slikt, det er greit.
Hvor er du Guro?
Du har gjemt deg igjen, du er redd og setter opp en mur. En mur som er så usynlig at de fleste ikke ser den. Men selv om den er usynlig så er den sterk, du bryter deg gjennom den ved å være ærlig. Du løper mot muren og knuser den, også bygger du den opp igjen like fort, for det er skummelt å ikke ha en mur rundt seg.
Hvorfor kan du ikke være deg selv Guro?
Jeg kan ikke være meg selv fordi jeg enda ikke vet hvem Guro er. I noen små øyeblikk vet jeg hvem jeg er og det føles godt, befriende, men så kommer alle andre meninger og stemmer og overskygger min egen. Jeg blir sakte, men sikkert borte igjen, det er frustrerende for jeg kjemper i mot.
“Hallo!! JEG VIL IKKE BLI BORTE”, jeg griper tak i alt som kan gripes tak i. “Hvem er jeg?”, griper tak, “HVEM er JEG?”, griper tak “HVEM ER JEG?”
Etter en litt slitsom natt (ungene har våknet om hverandre i hele natt), så sto vi opp litt senere i dag og er nå klare for en ny dag med blogging, fotografering, spising, tv- stirring, barnehagehenting og “alt” en mor i mammaperm driver med. Jeg må ærlig innrømme og si at noen ganger blir det litt ensformig her ute i skauen, dagene er ganske like, og jeg ser livet mitt liksom passere forbi for hver dag som går. Uff, men så liker jeg det litt også, det er ikke noe stress og mas fra noen (nesten), jeg kan ta den tiden jeg trenger, tusle meg gjennom rutinene og bare kose meg med Veslemor og en veldig rolig hverdag…But, but.. Her har dere da meg akkurat etter at jeg har stått opp.
Haha! Det fikk meg til å tenke på noe som irriterer meg grønn. Det finnes den type mennesker, eller bloggere, som, når leserne deres spør, mener at de går mer uten sminke enn med, og at de bare bruker sminke når de skal et eller annet, eller ta bilder til bloggen. Kanskje legger de ut et bilde av seg selv og skriver “Her bruker jeg ikke sminke”, lol.. Det kan godt hende du ikke bruker “sminke”, men vær så snill, når bryna er fiksa, vippene er fiksa, leppene er fiksa og jeg vet ikke hva.. da har du liksom.. permanent sminke på. Det er jo ikke den naturlige deg vi ser, det er fortsatt en på sminket sannhet.
Nå sier jeg ikke at jeg er i mot alle disse greiene man kan gjøre for å se penere ut.. eller jo, der løy jeg, jeg synes det er litt dumt at vi kan fikse så utrolig mye på utseendet, det litt trist egentlig. Men, det er helt greit for meg at du fikser på deg, bare ikke kom og si at det er deg uten sminke, det blir bare.. feil, liksom. Ja, det blir feil. Det sender så mange feil signaler om hvem du er og hvordan du har det med deg selv egentlig.
I går gjorde jeg noe for første gang (nesten), jeg redigerte ansiktet mitt med et program hvor du kan gjøre ting større, mindre, lengre og kortere. Først gjorde jeg det bare for gøy, men så tok jeg meg selv i å synes at, hmmm.. kanskje jeg hadde vært penere med litt større lepper, eller jahh… nesa mi veit jeg jo at er litt stor.. Nei, nei, nei, Guro, stopp med det nå! Jeg er pen akkurat som jeg er, det som jeg ikke synes er så pent, vel.. det gjør jeg til mitt, også er det en del av meg det også. Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor vi ønsker å være så fryktelig vakre på utsiden når de fleste mennesker heller er sammen med folk som er vakre på innsiden.
Jaja, litt skjønnhetstanker fra denne dama nå på morgenen. Hva synes du? Vær gjerne uenig (eller enig?) Jeg hører gjerne din mening også 🙂
Legger til slutt ut et bilde av den “sunne” frokosten min.. digger sjokomelk!
For noen uker siden skrev jeg et innlegg som skapte ganske mye engasjement (du kan lese det HER), og i etterkant har jeg diskutert med flere om et tema som kom opp etter at jeg la ut innlegget, nemlig hvor lett påvirkelige vi mennesker er når vi befinner oss i tenårene. Når vi er i den alderen, 13- 18 år, blir vi veldig fort fascinert over ting vi hører eller ser, vi blir opptatt av forskjellige tankesett og ideer, en tanke, en måte å være på, et utseende og plutselig handler hele livet om akkurat det. Selv hadde jeg mye fokus på Gud og hans vilje, og også så klart det å bli likt av andre, være populær og slike ting som omtrent alle tenåringer tenker og bekymrer seg over.
Jeg befant meg i et kristent miljø som på mange måter var veldig bra for meg, men som også skapte mye frykt og dårlig samvittighet. I kirken lærte jeg at Jesus snart ville komme igjen og at vi måtte være klare, de som ikke var klare ville ikke få komme til himmelen. Jeg måtte leve et gudfryktig liv, ikke banne, ikke tenke på sex, ikke være opptatt av utseende, ikke være ulydig, ikke..ikke..ikke. Ikke tenke på alt det som en tenåring kanskje faktisk bør tenke på, og finne ut av.
Det er ikke sikkert at de som var eller er lærere i kirka tenkte og tenker over at det som blir lært har en utrolig påvirkning, og da ikke bare i en positiv retning, men også i en negativ. Greia er den at som tenåring så er du veldig lett påvirkelig, mye er veldig svart- hvitt, og det er faktisk i den perioden av livet vi er mest egoistisk og tenker mest på oss selv. I en kristen persons øyne kan dette virke som “synd” nesten, tenk å være så selvopptatt, mens det egentlig er helt nødvendig og VIKTIG å gå igjennom en slik fase. Det er i tenårene vi finner oss selv, hvem er Guro liksom, det er i tenårene vi river oss vekk fra foreldrene for å finne egne veier å gå og egne meninger å følge og mene.
Jeg opplevde ikke den perioden, det kan godt hende jeg var egoistisk og veldig selvsentrert, det vet jeg vel at jeg var, men jeg sa veldig lite imot når det kom til foreldrene mine og også når det kom til kirka. Det som ble lært i kirka var lov, det var noe jeg ikke argumenterte mot for jeg trodde at alt jeg ble lært var rett og… nesten litt hellig. Ingen fortalte meg at jeg skulle tenke meg om to ganger, nei det som ble lært og talt var liksom helt riktig. Jeg tror ikke alle lærerne og pastorene i menigheten rundt omkring har ment å gjøre sine ord til lov, “slike er det!”, “gjør det!”. Men når du sittet på sabbatsskolen (som vi kaller det), eller på gudstjenesten og noe blir fortalt, så har man som tenåring tillit til de man alltid har hørt på, og når da INGEN kommer og sier- “vet du, det jeg snakker om her er min overbevisning, men jeg vil at du skal gå å finne dine egne tanker og meninger om det jeg akkurat sa,” da er det ikke rart at en tenåring kan gå forvirret og skyldbetynget fra kirken. Du blir fortalt at du må leve et liv til Guds ære, begjær er synd, begjær etter kropp, penger, berømmelse og makt, det er synd å gjøre ditt, og det er synd å gjøre datt. Det gode budskapet blir en byrde, man MÅ BARE komme til Jesus, han vil ta vekk alt det “stygge”, men kanskje det stygge ikke alltid er så stygt? Kanskje det stygge egentlig er bra?
Nå er det ikke slik at alle menigheter, trossamfunn og andre steder man finner tilhørighet ønsker å “hjernevaske” ungdommer, men der vi som er eldre har funnet ut av, og er trygge i oss selv, der er tenåring kanskje forvirret, engstelig og usikker. Jeg husker jeg var det hvertfall, usikker på meg selv, min kropp, min tro, ikke hva jeg skulle tro, men hvordan jeg skulle tro. Vet, du, jeg tror faktisk ikke at jeg er over den fasen helt enda, jeg har bare lært meg å takle de… ambivalente følelsene litt bedre. Eller… jeg tror hvertfall det..
Dette gjelder nå ikke bare i kirka, mange tenåringer sliter med å finne seg selv, finne ut av hvem man er og hva som gir verdi. Tenårene er et liv i en berg- og – dal- bane, følelser går fra å være ekstremt glad og lykkelig til helt knust og forvirret. Noen klarer seg helt bra gjennom denne perioden, mens andre har det egentlig helt forferdelig, det er så mange meninger og tanker, så mange krav og så mye man skal finne ut av.
Jeg tror egentlig at det jeg prøver å si er rett og slett dette: Vær mild med tenåringene, fortell dem at det går helt fint at de finner sine egne veier, tanker og meninger, gjør dem trygge på at det viktigste er at de er ærlige med seg selv. Fortell dem at det er helt greit å være kildekritisk, man behøver ikke å tro på noen selv om de har en viss autoritet eller er veldig overbevisende, eller populære for den saks skyld.
Jeg vet ikke helt hvordan å formulere dette på en god måte, men.. ikke still så fryktelig mye krav til dem, for de stiller allerede fryktelig mye krav til seg selv. Også kanskje vi skal huske på å fortelle at det faktisk er greit å mene noe annet, gå sine egne veier, utforske troen, livet, kroppen, tankene, alt det der.. for da kan man også finne seg selv, få en trygg kjerne og være trygg i valgene man gjør. Jeg skulle hvertfall ønske at jeg kunne ha det slik.
Som flere har fått med seg så skal jeg og min lille familie snart flytte, du kan lese mer om det HER.Og i den forbindelsen så tenkte jeg å vise dere litt prosessen og også hvertfall utsiden av huset vi skal flytte inn i dette blogginnlegget. Jeg gleder meg masse til å vise dere hvordan det ser ut inne i huset og hvordan vi møblerer det og slikt, men først må tilbygget bli ferdig 🙂 Det er faktisk mine gode og snille foreldre som bygger og ordner dette helt på egenhånd, jeg blir helt imponert, jeg er stolt av dere 😉
Her ser dere hele gården, hovedhuset, verkstedet (nærmest), låven, tilbygget som er på vei opp og det minste hvite huset, som vi kaller bryggerhuset. Min farmor skal flytte ned i tilbygget og the Edvardsen family skal flytte opp i bryggerhuset 🙂
En litt nærmere titt på bryggerhuset. Det er faktisk et veldig koselig hus, jeg bodde der i fire år før vi flyttet ned i hovedhuset. I andre etasjen er det et stort rom med to innebygde senger som pappa snekret til meg og en av søstrene mine da vi bodde der, jahh, minner 🙂 Blir morsomt å flytte opp dit igjen å skape noen egne.
Tilbygget er påbegynt, og hagen ser ikke ut, eller.. hagen finnes ikke lenger, men, men. Det går fremover, dette bildet ble tatt for noen dager siden så vi er faktisk kommet enda lenger på vei 🙂 Eller vi.. pappa.. hehe 🙂
Ja, det blir virkelig spennende å flytte. Det er jo en del av en “plan”, vi har vært veldig avhengig av foreldrene mine mens jeg har vært syk, men vi ønsker så klart å “klare” oss selv etterhvert og da er det veldig trygt å kunne mellomlande i et hus like ved. Jeg må bare si at jeg har noen utrolig gode foreldre, de har passet på oss alle sammen i en veldig vanskelig tid og det er jeg evig takknemlig for 🙂
Anyways, i dag skal jeg og Veslemor til psykologen igjen, jeg ser ikke helt frem til det, men det er mest fordi det er et dritt vær ute, det regner og blåser, bare skikkelig grått og trist. Jahh.. eller bahh. Hvordan er været hos deg??
Ønsker dere alle en god dag, så prates vi her på bloggen senere 🙂
Og til slutt et bilde av det vakre stedet jeg bor på 😀
Vil bare si tusen takk for forståelse, hjelp og oppmuntrende ord som ble skrevet i kommentarfeltet i dette innlegget HER.
Også over til det jeg hadde tenkt til å skrive om; ser du noe som er annerledes? Hvis du bruker mobilen til å titte på bloggen min så merker du hvertfall at den justerer seg så den er “mobilvennlig”, er det ikke flott? Jeg bare digger det! Ja, også er så klart resten av designet endret og jeg har fått meg ny header. Hva synes du forresten?
Jeg laget jo en liste her for noen uker siden over ting jeg ønsker å gjøre/ få gjort nå i løpet av November på bloggen, og en av de tingene var å endre designet på bloggen slik at det var mer mobilvennlig, og nå har jeg fått det til. Et annet mål var å få 5 nye følgere på blogg.no, og vet du, jeg har faktisk fått 7 nye følgere siden sist, det synes jeg bare er utrolig gøy 😀
Vel, da har jeg bare tre mål igjen, et innlegg om flyttingen, et gjesteinnlegg og å nå 200 følgere på siden min på Facebook. Jeg har faktisk 198 følgere der så hvis du vil være med på å hjelpe meg med å nå målet mitt er det bare å følge meg HER.
Anyways, ønsker dere alle en god kveld, også legger jeg ved noen bilder jeg tok her om dagen for de som har lyst til å ta en titt på dem <3
Det krøller seg i magen min, og jeg føler meg litt rådvill og teit, og grunnen er den at jeg ikke finner ut av hva jeg skal skrive. Jeg er så delt, jeg har så lyst til å skrive om så mye forskjellig, men så er jeg redd for at folk skal synes at jeg er.. wait for it.. TEIT! HAHA! Jeg er redd for at folk skal synes at jeg er teit, en wannabe blogger, en nobody.
Jeg blir litt oppgitt, det er liksom gamle Guro all over again, bryr seg så mye om hva andre mener og tenker at hun glemmer helt hva hun egentlig tenker og mener selv. Wow.. Det gjør faktisk litt vondt, jeg innså akkurat nå at jeg er forvirret og at akkurat nå vet jeg ikke hva Guro vil. Hvordan finner jeg ut av hva jeg vil? Hvordan finner jeg ut av hva jeg vil skrive? Jeg har hatt flere ideer oppe i hodet, men vært så usikker på om jeg mener det jeg vil skrive, om det blir godt tatt i mot av andre. Nei!
DRIT I DET GURO! Bank det inn i hodet ditt, DRIT I DET!!
