Da begynner jeg endelig å få litt energi igjen etter noen dager/ uker med ganske lavt initiativnivå og sirupfølelse i kroppen. Det er rart det der, at energien plutselig kommer tilbake, men jeg merker at når jeg orker å gjøre mer og være mer til stede så gir det også enda mer energi. DET ER SÅ DIGG!
Jeg hater når kroppen og hodet ikke samarbeider, når en del ønsker å fyke rundt, rydde, ordne, bake og lage, mens den andre delen ikke har noen ønsker. Den vil bare være hvisket bort, ikke gjøre noen ting.
Så jeg er takknemlig i dag. Jeg har laget muffins, vegan faktisk, og de smaker ikke så verst heller. Jeg orket også å vaske opp etter meg, holde orden.
Klapp på skulderen.
Ellers sitter vi “bare” her i stua i dag. Nyter et sjeldent rolig øyeblikk, venter på at klokken skal bli ett så vi kan spise litt lasagne, og etter det er det på’n igjen. Den lille familien skal være med pappa’n på job og etterpå skal vi besøke en av tantene (og onkel).
Men enn så lenge sitter vi bare her i stua med fyr i peisen, og nyter en salig ro. Deilig.
Det er å bli tante! (Å få sine egne er så klart best :)).
For noen uker siden ble jeg tante for første gang til en liten gutt. Det er søstra mi Ingvild, den siste jeg har å skrive om på bloggen, som har blitt mamma.
Det var, eller er, så rart å holde et bitte lite nurk som ikke er sitt eget. Og plutselig ble Veslemor kjempe stor i forhold til den lille fjompen.
Åhh! Tiden går så fort. Jeg vet jeg sier det ganske mye, men hallo, det er ikke lenge siden jeg gikk i femteklasse og tenkte at det var to år til syvende. Jeg tenkte også at jeg skulle huske på å ha tenkt på dette for tiden ville plutselig ha gått, og nå går jeg ikke i syvende. Nå er jeg 24 år, mamma til to, gift, opplevd en depresjon og skal veeldig snart flytte inn i “eget” hus.
Aii! Hvordan så livet ditt ut da du var 10 år? Og hvordan ser det ut i dag?
Det er litt dabbert med bloggingen for tiden, men det har sine grunner. Jeg har begynt å stresse mye igjen, har ganske mye tankekjør og lite initiativ. Jeg vet ikke hvor lenge dette kommer til å vare (obviously), men jeg ønsker å få til å blogge hver dag allikevel. Da føler man at noe blir gjort og en blir ikke bare sittende i sofaen mens man titter på Netflix.
Anyways, tenkte rett og slett å dele litt bilder fra denne onsdagen med dere. Jeg har faktisk ryddet rommet sammen med gubben i dag (noe som virkelig trengtes), så noe har jeg da fått utrettet. Men, da turte jeg også å ta noen bilder her oppe på rommet vårt. So here we go!
Mannen jobber omtrent hver dag med hjemmekontor oppe på rommet. Tror han synes det er litt kos med selskap av og til, men jeg klarer rett og slett ikke å være på rommet om det ikke er noenlunde ryddig. Godt vi har fått ordnet litt i dag da 🙂
De eneste plantene jeg og mannen klarer å ta vare på er slike som bare trenger vann typ en gang i måneden. Haha! Det er faktisk sant. Heldigvis har denne planten, og aloeveraplanten vi har, overlevd i snart 2- 3 år. That’s good girl!
Man får ikke gjort alt, men noe. Har fått støvsuget, men ikke tørket støv, noe speilet bærer preg av 🙂
Vår andre plante 😀
Veslemor har begynt å snu seg rundt, ja nå triller hun faktisk bortover gulvet. Det er så herlig å følge med på at barna vokser- de utvikler seg hele tiden og i perioder kan man merke forskjell fra den ene dagen til den andre.
Da jeg var innlagt for snart to år siden kjøpten mannen en bamse til gutten vår. Gjett hva han heter? Ove. Er ikke helt fan av det navnet på en kanin, men Veslefar liker det så hva kan jeg gjøre.
Hva synes du? Var det et greit innlegg? Er jo liksom litt koselig å dele litt hvordan hverdagen egentlig ser ut, uten alt for mye dill og dall.
Har hatt to dager med litt pågang, men nå er det liksom borte igjen.
Det ligger et lokk på følelsene, føler meg flat.
Jeg har det greit, det er bare litt plagsomt.
Blir en inne dag i dag, føler det er teit. Jeg burde jo være ute, eller lage noe, kanskje bake. Jeg burde trene litt etterhvert, drikke noe annet enn sjokkomelk.
Jeg skriver dette for meg selv. Det er så mye surr oppe i hodet.
Bla, bla, bla..
Det er jo det denne bloggen er til. Bare Guro, uten filter, nesten. Må ha på litt filter, noe annet ville blitt veldig interessant.
håper dere har hatt en flott helg og kost dere med familie og venner, eller kanskje du bare har vært helt for deg selv, i ro og stillhet, akkurat slik som jeg har det nå 🙂 Mandag er liksom søndag for meg, gubben jobber, Veslefar er i barnehagen og Veslemor og jeg koser oss alene hjemme. Det er litt deilig det også, å bare sitte helt rolig i sofaen, helt, helt stille.
Ellers så er det mye som surrer og går oppe i topplokket. Jeg har lyst til å endre litt på livsstilen min, føle meg litt freshere, men så ønsker jeg på samme tid å være fornøyd med meg selv, slik som jeg er. Hvordan gjør man det liksom? Blir fornøyd og selvsikker med den man er samtidig som at man prøver å “endre” på utseendet? Ja, av å bli i bedre form og å bli fit, så er det så klart utseendet og ikke helsegevinsten som motiverer meg. Det er utrolig hvor ofte jeg må ta denne runden med meg selv, du er bra nok Guro, “confidence is key!”, så var det å finne denne nøkkelen da.
Irriterende, ikke sant? Ønsker å være fornøyd, men så klarer jeg det liksom ikke. Hva er greia egentlig? Hvorfor skal det hele tiden være et slikt jag inne i meg etter å bli penere, bedre flinkere, best… i alt mulig rart. Når jeg sammenlikner meg med andre, titter rundt på “idealene” i denne verden, føler jeg meg bare middelmådig, men hvorfor skal det være så.. trist for meg? Hvorfor har jeg denne trangen, dette ønske om å være spesiell? Stå ut fra mengden?
Leit at jeg ikke har svarene på alt her i verden.
Heldigvis har jeg noen som alltid lyser opp dagen min og det er barna. Jeg vet det høres ut som en klisjee, men det er sant. Det er mye man ikke forstår før man har fått barn, og en av de er hvor mye plass et barn plutselig bare tar av livet ditt. Jeg har slitt litt med dette under depresjonen, men nå merker jeg selv hvor avhengig jeg er av dem og hvor lykkelig de gjør meg, bare ved å være til. Når jeg tenker på dem og deres personligheter smiler jeg ofte for meg selv og blir fylt av en utrolig god følelse, de er jo bare så herlige.
Jahhh.. Jeg tror det kan være lurt å skrive litt om Veslemor og Veslefar når jeg ikke føler meg helt på topp, det funket i dag hvertfall..
Hva tenker du på når du ønsker å snu negativ tankegang? Fortell meg gjerne, synes det er så koselig å høre fra dere 😉
Vet dere hva? Jeg har faktisk malt litt oppe i bryggerhuset i dag og rakk i samme slengen å ta litt bilder. Hva synes dere? Er ikke fargene bare utrolig fine? Det mørkeste rommet blir mitt og Jonas sitt og det lyseste romme blir Veslemor og Veslefar sitt. Om du vil se hvordan det så ut før kan du klikke deg inn HER!
Oh, well! Jeg gleder meg masse til å putte inn møbler, lage system og å rydde.. Haha! ja, jeg gleder meg faktisk til å rydde rommene. Tenker at jeg, etter at vi har bodd oppe i bryggerhuset en stund, skal ta dere med på en filmtour gjennom alle rommene. Har ikke tenkt til å love noe, men har veldig lyst til å få det til så time will show! 🙂
Fargen ble litt mørkere og kaldere på bildene av soverommet til barna enn hva den er i virkeligheten, i vanlig dagslys er fargen lysere og mer blålilla 🙂
Blir litt kaos av oppussing, men det må man jo nesten bare regne med. Vi skal forresten legge nytt gulv, derfor har vi ikke vært så nøye med å beskytte for malingsflekker.
Ferdig med ett strøk her, men har fortsatt ett eller to til igjen.
Må jo også ha bilde av utsikten. Ganske lik den fra kjøkkenet i hovedhuset, bare noen meter lenger over bakken 🙂
Jeg fikk så mange fine og konstruktive tilbakemeldinger i går på dette innlegget HER, det virker som om det er et tema mange kanskje går og tenker på, men som man unngår å snakke om av forskjellige grunner. Dette er hvertfall ikke siste gangen jeg tar det opp, og et nytt innlegg begynner nok å forme seg oppe i toppen snart igjen.
Anyways, det er torsdag dere og det betyr en ny time hos psykologen. Jeg ser bare mer og mer hvor viktig det har vært for meg å prate om alt som foregår oppe i topplokket, etter 1 1/2 år begynner liksom ting å løsne. Nå er jeg mer i den “ekte” verden sammen med folka mine i stede for å bare være borte og oppe i hodet mitt. Jeg har ikke like stort behov for å rømme fra tanker og følelser, og det er faktisk helt fantastisk. Å kjenne på at man ønsker å leve, oppleve barna, oppleve fremtiden med mannen jeg elsker, glede seg til stunder med resten av familien, det er godt.
Jeg har vært litt emosjonell de siste dagene. Det har skjedd så fryktelig mye på to år, alt er snudd opp ned, men det føles også så veldig riktig. Jeg er så glad for at jeg lever.
Jeg er så glad for at jeg her to utrolig nydelige barn. Jeg er så glad for at jeg er gift med min beste venn. Jeg er så glad for at jeg finner Guro. Jeg er så glad for at jeg har stunder med ro i hjertet og hodet.
For noen uker siden leste jeg et innlegg om alle «løgnene» kirken forteller om sex. Jeg var enig i det meste, selv om jeg kanskje ikke ville kalt det bevisste løgner så kanskje heller en redsel for å bli «møkkete», eller «skitten», og dermed et noenlunde ekstremt fokus på hvor farlig sex kan være når det egentlig er ment for å være noe godt og fint.
Etter å ha reflektert litt over denne artikkelen har jeg bestemt meg for å skrive litt om dette temaet selv. Hvilke følelser satt jeg med i tenårene når det kom til sex? Hvordan ser jeg på det i dag? Og hvor mye “skyld” har kirken i hvordan jeg følte og tenkte angående sex?
La oss begynne med det første spørsmålet.
Hvilke følelser satt jeg med i tenårene når det kom til sex?
Forvirring. Sex før ekteskapet ble/ blir sett på som noe galt, noe som ikke er riktig, men så fort du har giftet deg er det plutselig helt greit. Da er det bare å hoppe i høyet, og ha det gøy og moro. Før ekteskapet er det synd, etter ekteskapet er det en velsignelse. Ehh! Ikke veldig lett å snu på en tankegang i løpet av en natt dere.
Redsel. Jeg gikk ofte rundt og var redd for at jeg gjorde noe galt, tenkte noe galt eller KOM til å gjøre noe galt. Jeg ble en gang fortalt at om du har brent gryta får du aldri vekk den brente smaken. Da jeg og gubben ble sammen var jeg så redd for å gå “for langt” at vi i to- tre år nesten ikke tok på hverandre. Jeg var redd for å synde, gjøre noe galt så jeg lente meg heller mot en annen ekstrem side.
Skam. Å ha lyst på sex, eller intimitet. Å være… ja… kåt, da burde man skamme seg. Å tenke på sex var omtrent det samme som å ha sex. Haha! Ingen fortalte meg hvor sterk den følelsen av lyst og begjær kan være, men det fant jeg fort ut av på egenhånd. Poenget er at jeg skammet meg noe så fryktelig over å ha disse følelsene og lystene, og kanskje spesielt fordi jeg er jente, vi har liksom ikke like sterke drifter enn gutter, noe som er bull….
Hvordan ser jeg på det i dag? Og hvor mye “skyld” har kirken i hvordan jeg følte og tenkte angående sex?
I dag jobber jeg med å få et mer avslappet forhold til sex og seksualitet generelt. Jeg tror at sex kan være meningsfullt og fint før man har giftet seg, så lenge man er glad i hverandre. Jeg er selv fortsatt tilhenger av å holde seg til en partner så langt det lar seg gjøre, men om man ender opp med flere sexpartnere enn en så er det ikke jordens undergang. Dette er mest sannsynlig en selvfølge for de fleste, men så er det noen sjeler der ute som har følt på redsel, akkurat som meg, og dette har ikke vært en oppbyggende, men heller en destruktiv følelse.
Jeg har også forstått at å tenke på sex, ja til og med det å være kåt ikke er farlig eller syndig. Det betyr vel egentlig at kroppen fungerer som den skal, det er noe fint og flott og det er lov til å kjenne på disse følelsene og til og med like dem. Ja, det mener jeg og står jeg for helt og holdent. Vi har alle, hvertfall nesten alle, en sexdrift i oss og den behøver man verken å være redd for eller skamme seg over.
Så hvor mye “skyld” har kirken oppe i alt dette? Vet du, det tror jeg er veldig individuelt, men jeg plukket jo opp ting i fra sabbatsskolen (som det heter), ungdomsmøter, taler, skolen (faktisk) og foreldre. I kirken hørte jeg mye om dette å være ren og prøve å ikke synde. På skolen lærte vi om sex og slikt, men det var lite snakk om at jenter var kåte og kunne ha lyst til å onanere. Det ble snakket VELDIG lite om slike ting i kirken, og om det ble pratet om så ble vi fortalt at sex før ekteskapet ikke er bra og at å onanere er synd. (Nå kom jeg litt inn på dette med onani og å utforske sin egen kropp, men det glir liksom litt inn i denne sex greia da).
Anyways, jeg tror at vi i kirken hadde hatt godt av å slakke litt ned på dette med sex. Det er viktig at vi prater om det, gir råd og veileder, men det er også viktig at vi ikke gjøre det til en større ting enn hva det er. Sex er naturlig, å føle nærhet og intimitet er bra. Å utforske seg selv (som jeg sikkert kommer til å ta litt mer opp en annen gang) må ikke være en negativ greie. Og har man hatt sex, eller til og med har sex utenfor ekteskapet så må det i ikke være jordens undergang.
Ja. til slutt.. ja hva skal jeg skrive til slutt? Til slutt vil jeg bare si til alle unge som sliter med dette. Snakk med en du stoler på som du også vet reflekterer godt og kan se to sider av en sak. Det er lov til å tenke selv, og om du har hatt sex eller kommer til å ha sex før du gifter deg (om du noen gang gifter deg), så må du ikke gå rundt å føle på enorm skam og skyldfølelse. Jeg oppfordrer ikke til å ligge rundt, men jeg sier at det ikke er noe vits i å føle seg dårlig “bare” fordi man ble drevet med, det er faktisk en av de sterkeste lystene i kroppen, og den var ment til å være noe godt.
I fare for å bli missforstått vil jeg prøve å formulere min mening i en (tre) setning(er): Sex er bra, ikke skam deg. Begjær og lyst har alle, det er ikke noe galt i det. Jeg tror sex er ment for to personer, men det er ikke jordens undergang om man ender opp med flere sexpartnere. Bare… slapp av litt.
– Guro!
På dette bildet er jeg gravid, det var ikke helt planlagt, men sånn går det når man har lyst 😉 (Vet ikke helt hva som skjer med munnen og smilet her, men det går bra ;))
